I debatten om papirløse innvandrere har vi ofte hørt uttrykk som «regelrytteri» eller «-fetisjisme». At «ansiktsløse byråkrater» står bak, følger nesten av seg selv. På sin side blir statsministeren (og andre talsmenn for dagens politikk) stemplet som forsvarere av forvaltningshierarkiet og frakjent enhver fingerspitzgefühl.
Jeg kan ikke huske at ordet «rettsliggjøring» har vært benyttet. Men tankemessig kunne det ligge nær: Populæroppfatningen er jo at regelfesting og beslutningsmakt i juridiske institusjoner tømmer demokratiet for innhold. Slike påstander har utløst debatt; her nøyer jeg meg med å nevne behovet for å skille mellom internasjonal rettsbinding og de interne forhold i Norge. Innenfor asylinstituttets rammer er diskusjonen rundt Madina S (alias Maria Amelie)-saken av nasjonal karakter.
Loven på alvor
Ordet «rettsliggjøring» inviterer til å se på forholdet mellom «rett» og «politikk» som et nullsumspill: Det én vinner, taper den andre. Men dette er misvisende. De rettsregler som forvaltes av UNE og UDI, er fastsatt av politisk ansvarlige myndigheter. Loven bestemmer også at regjering eller departement som regel ikke skal kunne blande seg opp i den enkelte sak. Det er de politiske vedtak som ligger bak som vinner dersom forvaltningen tar loven på alvor. Dermed blir også ansvaret for større endringer plassert der det hører hjemme, i politikken, ikke hos «ansiktsløse byråkrater» eller dommere.
Stortinget vedtok dagens utlendingslov så sent som våren 2008. Senere endringer i regelverket har skjedd etter bred politisk debatt. I den grad reglene gir rom for skjønn, har politiske myndigheter kjent hovedtrekkene i den praksis som har utviklet seg. Politisk uspiselig praksis kan korrigeres gjennom endring i lov eller forskrift. Dermed kan vi slå fast at de regler og den praksis som har ledet frem til den aktuelle saken, i det vesentlige består fordi de ikke har vært endret gjennom politiske vedtak av generell karakter.
Demokratirytteri
La oss nå gå tilbake til forestillingene om «regelrytteri», «byråkrati» eller «fetisjisme»: Vårt demokrati er ikke perfekt, men heller ikke blant verdens verste. Demokratiet utspiller seg ikke bare i regjering og storting, men også i organisasjoner, på Internett, gater og torg. Men det lar seg neppe hevde at dagens regelverk savner demokratisk forankring. Dermed burde kommentatorene kanskje heller tale om «demokratirytteri» eller «-fetisjisme»?
Det kan godt hende at utlendingspolitikken bør legges om på et eller flere av de områdene som er gjenstand for debatt. Men slik omlegging av politikken vil i så fall måtte gi seg utslag i demokratiske vedtak av generell karakter. Det er slike vedtak vi kaller «lov». Men «demokrati» virker kanskje ikke så avskrekkende som fetisj?
Kommentarer