Den brukne neses etikk

Muhammad Ali var nesten 40 år da han gikk sin siste boksekamp mot Trevor Berbick i 1981. Kampen markerte slutten på en spektakulær karrière som dessverre hadde vart altfor lenge. Ali fikk påvist symptomer på Parkinsons sykdom, en lidelse boksere er særlig utsatt for å pådra seg.

Les også

Minerva

Denne kommentaren er opprinnelig skrevet for Minerva, og publiseres etter avtale med tidsskriftet og forfatteren.

I løpet av noen år ble den rappkjeftede, hardtslående og grasiøse pugilisten fanget i en skjelvende kropp. Ansiktet ble uttrykksløst og stemmen redusert til en knapt hørbar hvisking. Ali er proffboksingens janusansikt, både en inspirasjonskilde og advarsel. Det er vanskelig å se kamper fra hans storhetstid uten å erkjenne boksingens estetikk, samtidig som Alis tilstand presser frem spørsmålet om boksekarrièren var verdt det; om ikke sykdommen ble en for høy pris å betale for ”The Greatest”.

Samme året som Ali la opp ble det innført forbud mot profesjonell boksing i Norge, den viktigste årsaken var de medisinske skadevirkningene på utøverne.

Det medisinske argumentet

Den europeiske proffboksingen har utviklet seg langt fra amerikansk tungvektsboksing på 70-tallet. Likevel mener den norske medisinske kompetansen at forbudet bør opprettholdes. Det er enighet i forskningsmiljøet om at profesjonell boksing kan gi hjerneskader (punch-drunk syndrome). Dette er kroniske skader som utvikler seg gradvis, og rammer oftest etter endt karrière.

Sett fra utsiden er boksing barbari, en realisering av Hobbes naturtilstand, og da er det lett å se bokseforbudet som en sivilisatorisk seier.

Norges Bokseforbundet mener derimot at den europeiske proffboksingen er sikker nok. Utøverne gjennomgår grundige medisinske tester og møter jevnbyrdige motstandere. Bokseforbundet viser også til at skade- og dødsraten i proffboksing er lavere enn i andre lovlige idretter.

Så hva er det med boksing som rettferdiggjør et forbud?

Du skal ikke slå

Forbudet mot boksing bygger også på et etisk argument: Boksing er en virksomhet som går ut på å skade andre, hvor potensielt skadegjørende handlinger tillates og honoreres. Eller som World Medical Association oppsummerer det: “Verdens legeorganisasjon anser ikke boksing som en sport fordi all aktivitet i boksing har til hensikt å skade motstanderen”(Tidsskrift for norsk legeforening 8/2001). Å bedrive boksing er altså uetisk. Dette er en velkjent og vedvarende fremstilling av boksing; en likestilling av pugilisme med rå vold.

Berkeley-professoren Loïc Wacquant har skrevet om hvordan volden dominerer offentlighetens bilde av boksing. Sett utenfra er boksing en tøylesløs og dyrisk nevekamp, hvor nådeløse slag siktes mot hode til en forsvarsløs motstander, hvor øyenbryn kuttes og ben brekkes, før en kropp etterlates utmattet på boksegulvet omgitt av blodflekker mens publikum roper på mer. Dette er gjenkjennelige bilder for oss alle uten at vi nødvendigvis har vært i en boksehall.

Sett fra utsiden er boksing barbari, en realisering av Hobbes naturtilstand, og da er det lett å se bokseforbudet som en sivilisatorisk seier. (Det er ikke tilfeldig at Tidsskrift for Den norske legeforening velger å illustrere en kommentarartikkel om proffboksing med en ape som slår ut en gris.). Denne fremstillingen av boksing som vold er naturligvis ikke ubegrunnet. Boksing er ikke en sport man utøver som rekreasjon. Men volden er heller ikke alt.

Fra innsiden av boksekulturen

Ved å trene, sparre, og gå matcher i tre år som amatørbokser i en bokseklubb på sørsiden av Chicago, har Wacquant forsøkt å komme på innsiden av boksekulturen. Feltarbeidet og et femtitall intervjuer dannet grunnlaget for boken Body & Soul.

Wacquant beskriver hvordan det i boksehallen eksisterer tydelige normer for oppførsel, rettferdighet og gjensidighet. Man lærer å te seg med høflighet og respekt overfor andre, og det skapes tabuer overfor visse former for vold. Nevekamp er eksklusivt begrenset for oppvisning i ringen mot en motstander som er forberedt. Denne selvkontrollen er en del av boksingens profesjonelle moral og utøvernes selvrespekt. Wacquant beskriver bokseklubben som ”a small scale civilising machine”.

I ringen er boksing en gjennomregulert aktivitet som overvåkes av en dommer, og de voldelige impulsene kanaliseres innen i et kollektivt og regulert rammeverk som gir aktiviteten struktur, formål og mening. Boksekamper kan bli brutale, men de er ikke ”ekte” slåsskamper. Om denne grensen krysses ved for eksempel skalling, biting eller slag under beltestedet, er det bred enighet blant boksere og publikum at dette er usportslig og en skam for idretten.

For bokserne selv handler ikke idretten deres om vold, derimot er det et håndverk som forener styrke, strategi og tekniske ferdigheter. Det krever årevis med trening å beherske de ulike typene slag, kombinasjoner, bevegelser i ringen og utvikle evnen til å analysere en motstander. En prosess som krever disiplin og skaper større selvtillit. Bokserne lærer beherskelse over kropp og sinn; i ringen må de styre frykt og aggresjon, utenfor må de ta større kontroll over sin fysiske og mentale tilstand, sine spise- og søvnvaner, romanser, familieforhold og sosialt liv.

Når bokserne klyver opp i ringen er de alene, det som oppnås her, uansett hvor lite, tilhører dem livet ut. Å bokse krever mot, det utvikler en sterk fysikk, lærer selvforsvar, og danner dype vennskap mellom utøverne. Det er en aktivitet som bringer en følelse av verdsettelse, mening og mestring inn i livene til pugilistene.

Som Wacquant skriver, er det å sette likhetstegn mellom boksing og vold en grov forenkling. Det er å redusere en sammensatt kroppslig aktivitet til bare ett av dets aspekter. Det første en utøver gjør etter endt kamp er å forsikre at motstanderen har det bra, og gi vedkommende en klem – det er ikke slik en aktivitet som har vold som hovedfokus avsluttes.

En absurd situasjon

Den norske bokseren Cecilia Brækhus har bokset siden hun var 14 år, og er kanskje sportens fremste kvinnelig utøver som verdensmester i fire bokseforbund i klassen weltervekt. Hun er mottager av Folkets idrettspris, men om hun skulle utøve sin idrett i Norge risikerer hun inntil tre måneders fengsel. Det er, som hun sier, en absurd situasjon.

Muhammad Ali syns ikke synd på seg selv, det er ingen grunn til at noen andre skal gjøre det heller.

Den norske debatten om proffboksing har de siste tre tiårene handlet om skadevirkninger. Det gjør den også denne vinteren når det igjen vurderes om proffboksing skal legaliseres. Disse skadevirkninger er velkjente for Brækhus. Likevel trer hun inn i ringen.

Så hva med spørsmålet som ble stilt innledningsvis, om ikke sykdommen ble en for høy pris å betale for Muhammad Ali? Svaret er at dette ikke er en vurdering vi kan ta på andres vegne. At vi ikke kan sette opp et regnestykke over andres sykdom og smerte som skal subtraheres fra deres opplevelse av mestring og mening. Dette er et regnestykke hver enkelt må løse selv, uten at myndighetene leverer fasitsvaret som skal gjelde for alle.

Muhammad Ali syns ikke synd på seg selv, det er ingen grunn til at noen andre skal gjøre det heller.