FELLES PROSJEKT. Er det ikke en bedre idé å få troende med på et felles sivilisasjonsprosjekt?Et underlig spøkelse hjemsøker vårt kulturmiljø: En militant ny-ateisme. Den nøyer seg ikke med å påpeke religionen som menneskefiendtlig overtro. Moderne ateister vil aktivt bidra til å fjerne troen fra menneskehetens erkjennelsesregister. Store navn som Richard Dawkins og Christopher Hitchens smeller i vinden. I England kommer bok på bok nå, også fra lite lettskremt teologisk hold.

Grenseovergang.

Den nye militante ateismen finner antagelig sin årsak i en grenseoverskridelse fra trossamfunnenes side. I det meste av forrige århundre har det hersket en frossen fred mellom vitenskapen og religionen. Religionen har holdt seg unna naturvitenskapen, og forskerne har åpnet for at religionens sfære er noe ganske annet.Den berømte paleontolog Stephen J. Gould - Darwins arvtager i vår tid - mente det: Sameksistens var mulig fordi religionen og vitenskapen hørte til ulike erkjennelsessfærer. Det var først når kristianistene (det artsbeslektede motstykket til islamistene) begynte å bruke pseudovitenskapelige argumenter at det kom en kraftig rasjonalistisk reaksjon. Det var de troende som ekspanderte ut over sitt revir. Dumt.

Religion ble livsfarlig.

Deretter så alle hvordan trosvisshet og totalitær renhetsstreben førte til et middelalderlig tilbakefall i islam. Gamle ateistiske argumenter fikk plutselig en uhyggelig aktualitet. Nå var religionen ikke bare usann. Den var livsfarlig.Den moderne ateismen står overfor en farlig fristelse nå: Den kan bli like trosviss og autoritær som trossystemene den vil bekjempe. Og vil man bekjempe religionen, blir resultatet ofte endimensjonalitet: Brudd med den differensiering, variasjon og åpenhet som er modernitetens kjerne. Dawkins er farlig nær en slik posisjon, den franske laïcismen også. Det er å få en rem av den andres hud. All humanisme må holde ved like sin religionskritikk. Men problemstillingen bør ikke være hvem som har "rett", men heller: Under hvilke sosiale, politiske, økonomiske og tankemessige forutsetninger kan religionen siviliseres og bli stridsbror i kampen for respekt for annerledeshet og menneskelig likeverdighet - over alle skiller.

Forsonende - enkelte ganger.

For noen ganger vil religionen kunne virke forsonende (Sør-Afrika), ikke forbitrende (skjønt historien er ikke god for de troende). På den andre siden: Vårt århundre har hatt sin dose av sekulære diktaturer. Linjen tilbake til Robespierre er klar - liten grunn for noen å slå seg på sitt retthaverske bryst.Religionene har også intellektuelle og moralske ressurser i retning av åpenhet og verdensaksept. Ikke minst har islam det. Sannhetsmonopolet er deres farligste brygg. Uten opplysningstiden ville kristendommen antagelig vært en sak for Helserådet, glem ikke det.

Skjønn kunst og fanatisme.

Men religionene vil alltid være en del av menneskelig erfaring. De har brakt frem ufattelig mye skjønnhet i kunst og tenkning og tidvis i handling, men også den verste fanatisme. Bare en jevnt stridbar og lyttende dialog over tankegrensene kan hindre at vi i tillegg til en ny kald krig nå ramler ut i en aldeles unødvendig og i globaliseringens tidsalder ødende religionskrig. Den tankemessige kraft bør heller brukes til å finne samlingspunkter rundt den felles sivilisasjonsnorm.