Den glemske fredsmegler

Avisen feirer med dette den dypt rotfestede forestillingen om at Norge er en spesielt fredelig nasjon. La gå at landet har vært så godt som kontinuerlig i krig siden Den kalde krigens slutt. Aftenposten omtaler vår deltagelse i krigene i Afghanistan og Libya, som "Norsk innsats for fred". La gå at vi er en av verdens største våpeneksportører. Slike detaljer tas ikke med i betraktningen.

I 2007 leverte NUPI en rapport om norske selvbilder, hvor en av konklusjonene var at selvbildet av Norge som fredsnasjon, om enn historisk veletablert, i første rekke var til internt konsum, og at dette selvbildet var så godt som immunt mot empiri. Men la nå de siste tiårs norske krigshistorie ligge. Vi har jo også gjort en stor fredsmeglingsinnsats. I Aftenpostens artikkel trekkes det frem både på forsiden, i ingressen, i brødteksten og i faktaboksen at Norge ikke har noen kolonifortid, og at dette er en komparativ fordel for Norges rolle som fredsmegler. Ingen kan da være uenig i at vi har en fredelig, ikke-imperial historie?

Multinasjonalt imperium

I forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014 utfører vi et forskningsprosjekt hvor hovedgrepet er å studere den statsdannelsen som på folkemunne kalles "Danmark-Norge" som et imperium. Da fremstår København som sentrum i et multinasjonalt imperium, med en rekke mer eller mindre velintegrerte periferier og regulære oversjøiske kolonier i India, Afrika og Karibia. I periferiene var bevisstheten om regional eller nasjonal tilhørighet til noe slikt som "Norge" i beste fall vag, og de embetsmennene som administrerte imperiet hadde, uavhengig av fødested, sin åpenbare primære lojalitet rettet mot København.

I et slikt perspektiv blir det vanskelig å opprettholde forestillingen om Norge som et land uten kolonifortid. Menn født i Norge deltok i administrasjonen av koloniene, for eksempel var Peter Anker i over 20 år guvernør i Trankebar, og menn født i Norge og med fast tilhold her profitterte på og deltok i handel, inkludert slavehandel, med koloniene. Når det i dag kan hevdes at Norge ikke har noen kolonifortid, så er dette med utgangspunkt i en senere nasjonalstatlig og nasjonalsinnet historieskrivning. Tanken synes å være at fordi det ikke fantes noen egen norsk stat i denne perioden, kan Norge ikke ha hatt noen kolonifortid. Dette er sviktende logikk. Ut fra den samme logikken kan man spørre om Skottland heller ikke har noen kolonifortid. Man skal ikke kjenne mye til britisk imperiehistorie for å se at dette er en tvilsom påstand. Skotter og nordmenn deltok aktivt i og beriket seg på kolonitiden. Og i privat regi, og med forskjellig grad av støtte fra den norske stat, var en rekke nordmenn kolonialt aktive også etter 1814. Noen vil si at de/vi er det ennå.

Slumpehell

Norge har hatt slumpehell nok til å skjære klar av det store flertall av verdens kriger og konflikter, og vi var så heldige ikke å havne opp med en regulær koloni etter noen av verdenskrigene. Til tross for entusiastiske diplomatiske fremstøt for å skaffe Norge afrikanske kolonier i 1919 og 1945, ble sluttresultatet Svalbard. I ettertid skal vi vel være godt fornøyde med at Svalbards isbjørner har forblitt våre eneste moderne koloniale undersåtter.

Enhver nasjonal historiefortelling innebærer at en del elementer går i glemmeboken, og dette har i sin tur har politiske konsekvenser. Klart definerte selvbilder kan være en viktig veiviser og støtte for utenrikspolitikken. De kan også, som vi mener er tilfellet med påstanden om at vi ikke har noen kolonial fortid, medføre en klar risiko for sjåvinisme og selvgodhet. I tillegg er en forestilling om at Norge forholder seg til fjerne land som en "god samaritan" uten egeninteresser ikke nødvendigvis et godt utgangspunkt i en tid der norske (statseide) selskaper etablerer seg i land etter land.

Norsk fredsengasjement er det mye godt å si om. Å hevde at det er forankret i en flere hundre år lang tradisjon, bygger imidlertid på selektiv eller direkte sviktende hukommelse. Og kanskje kunne vi vært enda mer verdensreddende hvis vi brukte litt mindre tid på å klappe oss selv på ryggen og slå oss på brystet?