Kort tid etter 22. juli sa Thorbjørn Jagland at terrorangrepet viste at «den gamle lærdom gjelder: All nasjonalisme kommer fra noe dårlig, og fører til noe dårlig». Nasjonalisme ble en gang sett på som grunnmuren i det norske demokratiet, men har kommet til å bety noe utelukkende negativt. «Nasjonalist» brukes nærmest som et annet ord for «høyreekstrem».

Men hva om nasjonalismen ikke er god eller dårlig i seg selv, men avhengig av hva vi fyller den med?

Motvind

En del politikere er lei av nasjonalstaten, og drømmer om at vi skal inngå i et større overnasjonalt brorskap, som EU og FN. Når det blåser medvind, fungerer disse prosjektene godt, men politiske prosjekter bør vurderes etter hvordan de håndterer motvind. Det vi ser er at i motvind er det nasjonene vi alle faller tilbake på. Muligens blir vi en dag alle europeere, men i dag er vi grekere, tyskere, italienere - og nordmenn.

Når vi snakker om nasjonalisme må vi derfor begynne med erkjennelsen av at det ikke nytter å avskaffe nasjonen med det første. Spørsmålet er ikke om vi vil ha nasjonalisme eller ikke, men hva slags nasjonalisme vi vil ha.

George Orwell skillte i sitt essay Notes on Nationalism mellom nasjonalisme og patriotisme. Det han kalte nasjonalisme var noe negativt, det var å se verden som en kamp om prestisje mellom ulike stater og grupper. Nasjonalisten er opptatt av å sikre gruppen han identifiserer seg med mest mulig prestisje. Gruppen kan være et land, som Tyskland, eller en organisasjon, som den katolske kirken. Og så mente han det fantes anti-nasjonalister, som var opptatt av å redusere en annen gruppes prestisje så mye som mulig. Anti-kommunister, anti-katolikker, anti-amerikanere - og i dag ville han kanskje lagt til anti-muslimer.

Det han kalte patriotisme var den gode varianten av dette: En lavmælt kjærlighet til hjemlandet og hjemstedet som ikke fratar andre retten til å være like glad i sine hjemland og hjemsteder. Patrioten hater ikke fremmede, men vet hvem han er og hvor han kommer fra, og stiller opp for hjemlandet når det trengs.

Akkurat denne bruken av ordene nasjonalisme og patriotisme er nok litt spesiell, og såvidt jeg vet unik for Orwell, men jeg liker skillet mellom det aggressive prestisjejaget og den lavmælte nasjonalfølelsen.

Identitet

Det siste tror jeg vi trenger. Det er den nasjonalismen jeg vil ha. Vi trenger en norsk identitet, noe som binder oss sammen, og noe som gjør at vi respekterer oss selv, og stoler på hverandre. En identitet som er sterk nok til at vi vet hvem vi er når vi beveger oss i den store verden. Men også en identitet det er mulig for innvandrere å ta del i.

Hvordan ser en slik identitet ut? Det er ikke så lett å si. Men her er noen verdier som jeg vil kalle norske. De er ikke unikt norske, men jeg tror de er typisk norske, og fortsatt bør være det.

• I Norge løser vi problemer ved å snakke sammen, ikke skyte på hverandre.
• I Norge er vi jordnære, og lar oss ikke rive med av utopiske visjoner.
• I Norge kan vi alle tenke fritt og si hva vi mener.
• I Norge behandler vi hverandre som enkeltmennesker, ikke grupper. Alle er like mye verdt, uansett kjønn eller seksuell legning.

Hvis disse verdiene høres ut som selvfølgeligheter, tenk over hvor mange mennesker som lever i land hvor de ikke er selvfølgelige. Dette er verdier vi ikke kan eller bør ta for gitt. Det er verdier vi bør se på som en del av hvem vi er.

Vi lever ikke alltid opp til alle disse verdiene. Men et nasjonalt selvbilde kan godt være et ideal å strekke seg etter, ikke bare en nøyaktig beskrivelse av den grå hverdagen.

Mytene

Nasjonal identitet er ikke bare verdier. Det er også myter, fortellinger fra vår historie vi bruker for å forstå og definere oss selv, som Cornelius Jakhelln er inne på i sin nye bok Raseri. Jeg vil nevne fire hendelser fra norsk historie, som jeg har plukket ut fordi de har én ting til felles.

• I omtrent år 1000 seilte Leiv Eiriksson mot vest, og oppdaget Amerika.
• I 1809 sier Ibsen at Terje Vigen rodde til Danmark for å skaffe mat til sin familie.
• Under andre verdenskrig seilte Shetlandsgjengen mellom Norge og Skottland, og fraktet soldater, våpen, og flyktninger, med store tap.
• I sommer satte en gjeng tilfeldige campingturister ut i Tyrifjorden med alt de hadde av båter for å redde ungdommene som svømte vekk fra Utøya, og reddet et stort antall menneskeliv.

Ser du den røde tråden? Ser du makten som ligger i mytene? Den siste hendelsen er så fersk at den ennå ikke har gått inn i den norske mytologien. Men jeg synes den fortjener å gjøre det.

Jeg tror det gjør oss godt å handle i hverdagen som om ekkoet av tidligere generasjoner lever i oss. Jeg tror det gjør oss mer heroiske.

22. juli

Det ligger også noe mer i 22. juli. Det er den første store, identitetsbærende hendelsen alle i det nye, flerkulturelle Norge har felles. Hva gjør det med oss som nasjon? Blir det noe som binder oss sammen, eller noe som dytter oss fra hverandre? Jeg vet ikke. Det vil vi se i årene som kommer.

Jeg tror ikke på den evige nasjonen, eller nasjonen som en pisk vi kan svinge slik at alle går i flokk. Men jeg tror at nasjonen er der, og at en god nasjonalisme er en nasjonalisme som gjør det beste ut av dette.