EN GAMMEL MANN kommer gående over gaten og leter etter noe i den ene frakkelommen sin. Mannen er kledd i mørke bukser, frakk og hatt. Kroppen er mager, klærne henger og slenger litt. Han har store briller, en prominent nese og er litt lut i kroppen, slik gamle menn gjerne er. Jeg vet ikke hvem han er. Men han finnes. Eller fantes. Det er den norske fotografen Dag Alveng som har fotografert ham i New York. Fotografiet er i sort/hvitt og består av flere eksponeringer lagt oppå hverandre - noe som skaper en viss uro. Jeg vet ikke hvor jeg skal feste blikket. De mange eksponeringene forteller en historie, men siden alt skjer på en gang, i samme øyeblikk, i samme bilde, er det opp til han eller hun som ser på bildet å lage en sammenheng, en kronologi.

Vinterhatt og vinterfrakk.

Jeg tror det er dette som skjer: En gammel mann kommer gående over gaten og leter etter noe i den ene frakkelommen sin. Mannen finner det han leter etter; det er en papirlapp. Det står noe på lappen. Jeg tror ikke hans hovedanliggende er å vise den frem til alle han måtte møte på sin vei, det ser ikke ut som om han sier: "Se her! Les dette!". Men jeg kan ta feil. Han ser ganske insisterende ut der bak brilleglassene. Insisterende uten å være pågående. Han kommer gående over veien, det ser ikke ut som om han stopper, han fortsetter å gå, også etter at fotografen har knipset bildene sine. Han minner litt om en mann jeg kjente som barn, nemlig faren til venninnen min. Han minner meg litt om faren min også. Kloke gamle menn begge to, fedrene våre, født i Norge og Sverige nokså tidlig i forrige århundre, men ellers ganske forskjellige: De var fedre. Eldre fedre. Med vinterhatt og vinterfrakk og et arbeid å gå til. Jeg kan ikke huske at venninnen min og jeg snakket om dem i særlig grad da vi var barn. Jeg tror ikke at den gamle, insisterende mannen i Dag Alvengs fotografi, denne navnløse gamlingen i New York, i vinterhatt og vinterfrakk, ville tvinge noen som helst til å lese hva som sto skrevet på papirlappen hans - nemlig disse ordene: "This is MOST important". Dette er MEGET viktig. Jeg tror ganske enkelt at han ville forsikre seg om at lappen fantes der i frakkelommen hans, at han ikke hadde mistet den. Det er heller ikke hans eller fotografiets anliggende å forklare hva det var som var så viktig.

Falskt vitnesbyrd.

Jeg traff faren til venninnen min første gang da jeg var åtte år. Han var høy og tynn og jobbet som advokat. I motsetning til min egen svenske far, var han preget av krigen. Han var motstandsmann og ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. Siden kjempet han hele sitt lange yrkesaktive liv for å bistå mennesker som var fysisk og psykisk merket av krig - ofre, enker og alle som visste hva senskader var lenge før man engang hadde et navn på det. For dette arbeidet ble han hedret. Han var en mann som aldri sluttet å minne om historien - og hva vi kunne lære av den. Jeg ser ham ganske tydelig for meg: Han var ikke en sånn pappa som sto der i døren med åpne armer og et bredt smil. Heller ikke min far var slik. Det var noe høytidelig over faren til venninnen min. Når han henvendte seg til meg var det best å skjerpe seg og lytte og svare ordentlig. En gang, i ganske ung alder, fortalte jeg ham at jeg hadde lest en bok av Kafka. Det hadde jeg slettes ikke gjort, men løgnen hadde fungert fint overfor min egen far som jeg nettopp hadde snakket med i telefonen og som hadde blitt riktig imponert og gitt uttrykk for dette og snakket videre om det ene og det andre. Faren til venninnen min ble ikke imponert, men sa med et vennlig, kanskje til og med litt sørgmodig smil, at: "En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K, for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt". Jeg skjønte ikke hva han mente, hva ordene betydde og hvorfor han sa dem, bortsett fra at de nok var meget viktige. Men jeg torde ikke spørre. Jeg tenkte at Kafkaløgnen min ikke var vellykket, og at han hadde gjennomskuet meg. Tredve år senere (det var siste gang jeg så ham før han døde) spurte han meg plutselig om jeg tilfeldigvis hadde fått lest den boken av Kafka som vi snakket om den gangen for lenge siden.

Et sykehjem i Oslo.

Det var ganske nylig at venninnen min og jeg begynte å snakke om fedrene våre. Vi var blitt eldre og fedrene våre var blitt gamle. Før han isolerte seg helt, sa faren min i telefonen at dersom man lever lenger enn det man hadde ønsket og forventet, så er det fordi man skal modne. Og at hver gang noe i kroppen gjør vondt eller at alderen gjør seg bemerket på den ene eller andre måten, sier han til seg selv: Jeg modner! Jeg modner! Slik sett har årene mellom åtti og nitti vært meget innholdsrike, ifølge ham.Faren til venninnen min tilbrakte sin siste levetid på et sykehjem i Oslo. Jeg lurer på om historiene er det første som forsvinner når man blir gammel og syk? Historier tar tid og tid koster penger. Og dagens hjemmehjelpere, hjelpepleiere, sykepleiere og leger (dersom man i det hele tatt ser snurten av en lege på sykehjemmet) har ikke tid. Det er ikke deres feil. Det er slik stoppeklokkesystemet er. Den eneste historien som betyr noe er sykdomshistorien, og knapt nok den. Gamle mennesker er langsomme og har lav status. Det gjelder historiene deres også.Ingen historie: usynliggjort, taus, ensom. Faren til venninnen min var klar i hodet inntil det siste, men kroppen sviktet. Han klaget ikke. Han var takknemlig for plassen på sykehjemmet. Han var ikke en brysom beboer. Da jeg var liten overhørte jeg ham si: Jeg betaler min skatt med glede. Men venninnen min har fortalt meg at han - sykehjemspasienten - frøs, at han var sulten, at han ikke alltid fikk medisinen sin når han skulle. Likevel sa han alltid: Takk, jeg vil ikke være til bry, det er altfor meget.

I bare skjorten.

Venninnen min fortalte meg om faren sin og hun fortalte meg om andre beboere på sykehjemmet; for eksempel han som var dement og hadde revet av seg bleien og som av utålmodige kvinnehender ble dratt ustelt og i bare skjorten nedover en lang korridor, forbi andre beboere, personale og besøkende. Venninnen min sa: Når faren min dør - da skal jeg melde overgrepet. Ikke før. Jeg tar ikke sjansen på å være en brysom pårørende. Jeg tør ikke. Jeg er allerede brysom nok. Og da faren til venninnen min døde denne uken - han sovnet stille inn som det heter - fortalte hun meg om nattpleieren som hadde all tid i verden og som hadde vært varm og vennlig og som la pekefingeren over leppene sine og sa: Vi snakker stille, i tilfelle han ikke har forlatt oss helt ennå.Det var som om hun skulle ha sagt: Alt skjer på en gang. I løpet av et øyeblikk. Dette er meget viktig.