I de siste årene - tilstanden kan ha vart lenger - har mange tiltalte i straffesaker fått en oppmerksomhet som stort sett dreier seg om deres følelser. Disse følelsene er det andre som uttaler seg om, spesielt forsvarsadvokatene. De forteller at de tiltalte er nedtrykte eller fornøyde, alt etter om de dømmes eller ikke, og straffen er lang eller kort. Det er som om de tiltalte ikke lenger er personer som eier sine egne følelser og derfor ikke har fulle åndsverkrettigheter til dem. Noen ganger fremstår slike intervjuer for meg som om vi har vært vitne til en sportsbegivenhet. Sportsintervjuernes spørsmål rettes også i hovedsak mot utøvernes følelser. Hva føler du nå før løpet? Hva føler du nå når du har vunnet eller tapt? En vesentlig grunn til at jeg ikke orker sportsreportasjer lenge om gangen, er reporternes språkbruk. De er så godt som bare på jakt etter vinner- eller taperfølelser, følelser som er både uinteressante og lett gjenkjennelige. Igjen er det som om utøverne ikke har personrettigheter. De skal utlevere sitt indre øyeblikkelig, til hvem som helst. Men her skjer det med en viss frivillighet, kanskje liker utøverne dette maset.
Følelser
Medias opptatthet av følelser gjennomsyrer mer og mer hele deres arbeidsmetode. Kjendiser av alle slag er sjeldnere og sjeldnere interessante som personer, eller på grunn av sine prestasjoner eller verker, men på grunn av de følelsene journalister måtte lykkes å hale ut av dem i et ubevoktet øyeblikk. Noen intervjuobjekter ligner fisken som spreller på kroken. Mange andre gir i våre dager inntrykk av at de synes det er trivelig å være utleverende og mener simpelthen at det er slik personer med verdighet oppfører seg. Vår nye virkelighets-TV er utkrystalliseringen av denne journalistiske arbeidsmetoden. «Velkommen til 100 dager i rampelyset, og 100 dager med følelser», er reklamen for Big Brother. Forleden dag fikk jeg med meg noen minutter av hjemsendelsen av en av deltagerne i «Huset». En av de gjenværende deltagerne gråt som et pisket skinn, andre så skikkelig deprimerte ut.
Uklart
Men hvorfor var uklart. Ingen var død, ingen syk, det var ingenting. De tilstedeværende personene har ikke prestert noe annet enn å holde ut en viss klaustrofobi og være en offentlig gjenstand en stakket stund. Hele spillet består i å bli stemt ut. Men taperrollen klistrer seg øyeblikkelig også til personer som deltar i en innbilt konkurranse. Rollen gråter av seg selv, når den taper. I «Alice i eventyrland» av Lewis Carroll møter Alice en katt som smiler. Og hun sier at det var rart, det har hun aldri sett før. Men så forsvinner katten og bare smilet er igjen. Det, sier Alice, er absolutt det rareste hun noen gang har sett: Et smil uten katt! Tiltalte uten en selvfølgelig rett til ikke å få sine følelser utlevert av sine forsvarere, er for meg mer enn rart. Sportsbegavelser som bare synes å bestå av vinner- eller taperfølelser, er like rart. Men mennesker uten personlige oppgaver, uten reelle roller, som bare er følelser, er noe av det aller rareste jeg kan tenke meg. At mennesker skjuler hva de føler, virker som sådan mer menneskelig. Men så tror jeg da også at kjærligheten og verdigheten er sentralt i det menneskelige. Som Dante skriver i «Den guddommelige komedie»: Menneskets mål er å bli mer enn menneske. I vår moderne tid er visst hovedparolen å bli mindre.
Mest kommentert siste døgn