NÅ SOM LANDET er blitt multireligiøst, burde det være en selvfølge at staten gis samlende verdimarkører. Å beholde statlig favorisering av ett livssyn strider mot FNs menneskerettighetssystem, slår Menneskerettighetssentret fast. Vi liker jo å innhylle oss i dette verdisett. Forholdet stat/kirke blir nå den store prøven.

Aps klebrige paternalisme.

Ved inngangen til det 21. århundre får vi antagelig en kirkeordning som i hovedsak fører den eksisterende ordning videre, unntatt noen symbolmarkeringer i Grunnloven. Imponerende har debatten ikke vært. Uinformert og dominert av frapperende mangel på prinsipiell tenkning. Nå bringes også Arbeiderpartiets minst tiltalende sider opp: Den klebrige statspaternalismen. Den ytrer seg i ønsket om å bruke Kirkedepartementet for å holde religionen i ørene. Dette er hudlegens visjon av troen: Bruke statskremer for å hindre utbrudd av ukontrollerbart religionseksem (les: lavkirkelig dominans). Holde folkekirken åpen som lavforpliktende seremonimester ved livets høydepunkter for folk som ikke tror noe særlig. Jeg vil hevde at religionen er for viktig til slike hestehandler. Det burde den også være for potensielle kirkefyrster i Senterpartiet og Arbeiderpartiet. De som vil bevare en liberal kirke, må aktivisere seg selv, ikke løpe til staten. Og om kirken blir overtatt av livssynsberserker, "so be it". Jeg tror ikke det vil skje.

Staten ikke alltid frisinnet.

Å sikre toleranse er premissen for forsvaret av statskirkebånd. Under denne tankegang ligger forestillingen om at staten alltid vil være en garant for åpenhet. Men statlig overoppsyn kunne ikke hindre at Oslo fikk en biskop med holdninger, som hører hjemme i land vi ikke liker å sammenlignes med. Likeledes er tradisjonsargumentet - at bare statskirkeordningen kan sikre videreføring av norsk tradisjon og kulturarv - lite treffende. Tradisjoner kan sikres uten at landet blir pinlig berørt internasjonalt. Få av dem som er mot statskirkeordningen, vil hindre statlige overføringer til vedlikehold av kirkebygg. Ja, det er bred enighet om at en frittstående kirke må få generøse tilskuddsordninger, men på like fot med andre tros- og livssynssamfunn - uten at den norske stat gis identitetsmarkører som skyver minoritetene ut. Den foreslåtte statstilknytning kan tvert om ha motsatt effekt: For almen lovlydighet og statlig legitimitet er det uheldig at en stat primært defineres som et reservat for majoritetstroen. Og fremfor alt burde de som nå vil bare gjennomføre kosmetiske endringer i kirkens statsforankring, spørre seg selv: Hva ville Jesus gjort?

Hva minoritetene føler.

Kjernen i den kristne moral er å gjøre mot andre hva du vil andre skal gjøre mot deg. Nå gjelder det å sette seg inn i hva minoritetene føler. Og de er mange: Jøder, muslimer, humanister, katolikker, frikirkelige, bahai, buddhister. Hva ville Sp og de religiøse hudlegene i Ap ha tenkt om deres religion var minoritetstro i et land og flertallet ville gjøre stat og skole til innmark for en bestemt religionsform? Jesus ville sagt: Ikke gjør det, for nå gjelder det å være inkluderende, ikke såre mennesker som har et livssyn like alvorlig som dere statslutheranere. Jeg klarer meg nok uten staten. Altfor ofte er det skjedd at staten er blitt brukt som brekkstang mot reell religionsfrihet. Ikke bruk staten slik en gang til, er dere snille. Hør på Jesus.