Den truede medmenneskelighet

Jeg skal snart ut i arbeidslivet som ferdigutdannet psykolog. Mer enn å glede meg, er jeg fylt av spørsmål om samfunnet helst vil ha en som gjør jobben sin og tier stille, også om det går på bekostning av pasienter og ens integritet som fagmenneske og medmenneske. En serie artikler og debattinnlegg i Tidsskrift for Norsk Psykologforening har malt et alarmerende bilde: Stadig økende effektivitetskrav og såkalt kvalitetssikring går på bekostning av empati, medmenneskelighet og åpenhet på arbeidsplassen.

Profesjonell hjelper

Du er en profesjonell hjelper i psykisk helsevern, som har fått æren av å bli med en pasient til steder han selv har vegret seg for å gå. Du er både fagmenneske og medmenneske. Dine innspill er spontane og tilstedeværende. Visst er de basert på et stadig voksende kunnskapsnivå, og du har forskning og statistikk i bakhodet om hva som er godt for andre som ham. Samtidig er ingen andre som ham. Du er famlende så vel som kunnskapsrik, i nytt terreng så vel som på kjente stier.

Være til stede

En slik terapi er nok et ideal for mange, både terapeuter og pasienter, og etter min mening noe vi bør strekke oss mot. Men dagens offentlige terapeuter tvinges i motsatt retning. Empati, spontanitet og tilstedeværelse blir utopier i en hverdag full av føringer fra helsemyndigheter i form av møter, skjemaer, rapporter og prosedyrer. Mange får kanskje aldri høre om det viktigste og vanskeligste, fordi kontakten aldri får bli god nok. Vi vet i dag at terapeutens empati og tilstedeværelse, og selve kontakten mellom terapeut og pasient, har langt større betydning for terapien enn metoder og prosedyrer. Samtidig opplever stadig flere terapeuter at deres personlige engasjement og medmenneskelighet svekkes av alt det andre.

Det genuine menneskemøtet, mellom hjelper og den som søker hjelp, er dermed sterkt i faresonen. Der dialogen kunne flyte, blir den oppstykket. Der det kunne vært mer tid til samtale, er det nå mer tid brukt på skjemautfylling. Der terapeuten kunne møtt den andre som individ, møter hun nå stadig mer diagnosen. Der begge kunne oppleve å være i et rom litt adskilt fra omverdenen, der de samarbeider om en unik vei til bedring, er det nå en følelse av byråkratiske fluer på veggen som definerer rollene og innholdet i timen. Ja, det kan være duket for maskeradeball i spillet for helsebyråkrati-galleriet. Pasienten kan samarbeide ved å redusere seg selv til en vandrende diagnose, heller enn sitt personlige livsmangfold. Terapeuten kan ta på seg en kappe av pålagt metodikk og prosedyre, kle den over sitt personlige nærvær og genuine uttrykk.

Helsemyndigheter med forkjærlighet for det som høres riktig ut, og mangel på nyansert kunnskap om virkeligheten, griper stadig sterkere inn i hverdagen til dem som arbeider tett på mennesker. Selv er jeg redd for å møte valget mellom å bli utbrent, slutte bry meg, eller å ta minst 800 kroner i timebetaling som privat psykolog. Empatisk og medmenneskelig terapi kan snart bli nok et gode forbeholdt dem som har penger.

Mistillit

Mennesker som brenner for andre mennesker, og som utdanner seg deretter (og her kan vi gjerne også se til sosialarbeidere, lærere m.fl.), fortjener tillit. Den økende statlige kontrollen og byråkratiseringen er i ferd med å frata oss muligheten til å handle ut ifra vår faglige kunnskap og personlige evner. I mine øyne innebærer dette en dyp mistillit og mangel på respekt for disse yrkesgruppene, og ikke minst en sterk undervurdering av kraften i vår medmenneskelighet.