Den usynlige passasjeren

Jeg sitter her på jobb, og angrer på at jeg ikke sa noe i stad. Jeg skulle fortalt den gamle mannen hvor takknemlig jeg er for at han viste hensyn i en kollektivhverdag der normal folkeskikk synes å være unntaket og ikke regelen. Jeg er en sprekkferdig gravid som jobber mine siste, tunge uker før foreldrepermisjon. Jeg har vært «flink jente» og heldig, og har ikke vært borte fra jobb en eneste dag. Hver arbeidsdag har jeg satt meg på toget til Oslo, vagget med knirkende bekken gjennom Oslo S til t-banen, og stått som sild i tønne de siste tre stasjonene til arbeidsplassen.

Slitsom tilværelse

Livet som pendler er ikke enkelt, det kan være forsinkelser, manglende utstyr og personell, innstillinger osv. Det kan være slitsomt å pendle når man er frisk og i full vigør, men jeg kan med førstehåndserfaring opplyse at med stor mage og bekkenvondt, er det mye verre. Så til poenget mitt: Denne stadig mer gravide kollektivbrukeren, opplever å bli stadig mer usynlig. I takt med at magen har vokst, blir min person åpenbart mer og mer usynlig. Denne usynligheten er mest påtakelig når jeg er kollektivbruker. Mine medpassasjerer ser gjennom meg, eller til siden. Det er nesten så jeg må kjenne på meg selv, for å konstatere at jeg er der. Jeg er jo faktisk to, med en gratispassasjer i magen.

Ser bare seg selv

I løpet av de siste to månedene, hvor jeg må sies å se riktig så gravid ut, har jeg kun opplevd to ganger at en medpassasjer har gitt meg sitteplass. Den ene gangen var det en litt mindre gravid jente enn meg som reiste seg, og i dag var det altså en gammel mann. Dråpen i dag, som gjør at jeg skriver dette, var at jeg var i ferd med å sette meg ned når to femtiåringer, en kvinne og en mann, brøyter meg til siden og tar de to ledige sitteplassene rett foran nesen min. Det er da den eldre mannen som sitter vis-à-vis, bukker til meg og reiser seg.  Takk for anstendigheten! Jeg smilte så mye jeg klarte til ham, der han klamret seg fast i en metallstang, samtidig som jeg forsøkte å unngå å smile til de to som «stjal» plassen min - som ikke så noe. Verken meg eller den eldre mannen. De så bare seg selv.

Fraværende passasjerkultur

Det fokuseres mye på gravide og sykefravær, og vi hører til stadighet det konstateres at graviditet ikke er en sykdom, hvilket jo er riktig. Men selv om man ikke er syk, har man en fysisk merbelastning. Den fysiske merbelastningen er årsaken til at arbeidsgivere har forpliktelser med hensyn til å tilrettelegge arbeidet for den gravide. Denne merbelastningen gjør at eksempelvis det å stå på en t-bane som krenger, kan være direkte smertefullt. Det er vel også grunnen til at t-banen har satt opp plakater med tegninger som viser god passasjerkultur. En av disse plakatene viser nemlig en gravid kvinne som har en sitteplass. Det er litt trist at det er nødvendig å lage plakater for å illustrere god adferd, men enda tristere er det at det virker som om det bare er jeg som er gravid som faktisk har lagt merke til den.