EN OPPSKRIFT. Oppskriften er slik: Ta kryddersterke råvarer som haugianisme og islamisme, etniske minoriteter og innfødte, eller president Bush og Hitler. Fjern skallet på dem. Bland dem sammen og småkok til de blir en ratatouille. Hell på den sursøte sausen av dialog og kompromiss. Og til slutt: Tilsett en vanlig anti-amerikansk dressing og strimler av gode intensjoner.

Tre aktuelle eksempler.

Som aktuelle eksempler på det pre-totalitære kjøkken kan vi nevne tre fine retter. I Aftenpostens kronikk 24. juni anretter Lena Larsen en kalkunschnitzel karamellisert med multikulturalisme. Hun foreslår et akseptabelt kompromiss når det gjelder hodeplagg for muslimske jenter: De bør bare ha på seg hijab, som dekker håret, og ikke niqab, som tilslører hele ansiktet. Hijaben er ikke feil fordi den krenker menneskerettighetene. Ifølge Larsen er den feil fordi "å dekke ansiktet gjør bare bankranere", og islam påbyr ikke niqab.Hurra! Muslimske jenter behøver ikke gjøre noe som ikke er påbudt av Koranen. Dette fremskritt i den kulturelle dialogen får meg til å tenke på en vits fra kommunistlandene:"Vi har en fin handelsavtale med Sovjetunionen: De selger oss traktorer. Til gjengjeld kjøper vi russisk kull."

Islamisme og haugianisme.

Et annet eksempel på pre-totalitær cuisine er artikkelen "Når folket gjør opprør" i Morgenbladet 16. juni. Journalist Sten Inge Jørgensen, som blander couscous med Sankt Olav-saus, avslører at islamisme ligner på haugianisme ved at begge satser på demokratisering, massestøtte og puritanisme. Det er fantastisk! Forfatteren glemmer bare å legge til at haugianerne aldri sprengte St. Olavs domkirke i Trondheim eller drepte hundretusener av uskyldige mennesker. Eller at Hans Nielsen Hauge ikke led av paranoia og brukte livet sitt på å lete etter fiender.Han glemmer også at Hauge hevdet kvinnenes rett til å forkynne Guds ord offentlig på lik linje med menn. Og at han bidro til økonomisk velstand i Norge. Men slike forskjeller er bagateller i den pre-totalitære cuisine!

USA-borgere og nazibødler.

Den tredje retten er kokt av min favoritt blant de pre-totalitære sjefer, Slavoj Zizek, i Le Monde diplomatiques julinummer. Zizek gir oss en California stir-fry glasert i sterk sennep. Han analyserer TV-serien "24", som hjernevasker amerikanere til å torturere irakere av patriotisk plikt.Zizek blander sine ingredienser med så stor energi at det til slutt er liten forskjell mellom USA-borgere og nazibødler. Bush ligner på Himmler, Guantánamo kan sammenlignes med Holocaust og USA er så fascistisk at det neste terrorangrepet, på Rockefeller Center, er helt fortjent. De ovennevnte rettene har to felles trekk: For det første, ved å blande og sette likhetstegn mellom demokratiske og totalitære systemer ufarliggjør "kokkene" det autoritære tyranni og forsimpler demokratiet. For det andre avslører de likegyldighet overfor farlige følger av sine tanker.

Kommissær eller kalif.

I boken "The Reckless Mind" har Mark Lilla vist hvordan de pre-totalitære kokker drømmer om den sunneste Rettferdigheten og Godheten, men i virkeligheten gir seg hen til den totalitære fristelsen.I siste instans baner deres tankeløse lapskaus vei for en Führer, en bolsjevistisk kommissær - eller en kalif.