Det hjelper ikke å dulte
 dem som har snublet

Finanssektoren er blitt stadig viktigere for landets økonomi og den enkeltes velferd. Samtidig øker det økonomiske misligholdet. De største utfordringene knytter seg til kredittkort og annen usikret gjeld. En særlig utsatt gruppe er unge voksne under 25 år. Hvorvidt privatpersoners tilgang på kreditt bør reguleres bedre, er for alvor satt på den politiske dagsorden. Hva kan gjøres?

Mislighold av gjeld

Begrepet «dulting» (nudge) er et interessant utgangspunkt for å diskutere tiltak mot mislighold av gjeld. Begrepet er politisk attraktivt fordi det fremstår som et alternativ til formell regulering av markedsaktørers adferd. Boken Nudge av professorene Thaler og Sunstein ble da også utropt til Årets bok i 2008 av The Economist.

Som redskaper mot gjelds- og betalingsproblemer innebærer «dulting» mer presist å legge forholdene til rette slik at folk velger mer fornuftig – f.eks. ved at kredittyterne gir oversiktlige oppstillinger av kostnader ved lån og kredittkort, eller ved at de beste produktene for låntagere presenteres som standardalternativer. Dette er teknikker hvor folk flest, som hverken antas å være spesielt rasjonelle eller flinke til å velge, «dultes» i riktig retning uten at noen valgmuligheter fjernes eller forbud innføres.

De beste alternativene

Skal denne myke reguleringsformen fungere, må det etableres en valgarkitektur som gjør at de «objektivt beste» finansielle alternativene er mest iøynefallende, men uten at «mindre gode» alternativer fjernes eller forbys. Særlig to forutsetninger blir viktige: At den som dulter faktisk vet den annen parts beste, og at den som dultes er mottagelig for slike stimuli. Men begge forutsetningene er problematiske. Hvor langt skal det samfunnsmessige ansvaret for utsatte grupper strekkes, og hvor skal det plasseres; hos kredittyterne eller staten? Dette er i utgangspunktet omstridte politiske tema.

Mens finansnæringen hevder at de håndterer situasjonen bra nok, peker myndighetene på at unge voksne faktisk får for mye gjeld. Mens næringen har beskjedne tap og kan ta seg råd til å argumentere for at hardere regulering vil påføre det store flertallet av kunder ulemper, er myndighetene opptatt av at utsatte låntagere må beskyttes mot seg selv. Og mens banknæringen peker på at utsatte låntagere kan dultes bedre, er myndighetene opptatt av at dette skjer for mye, ut fra næringens egeninteresse av å selge lån; dvs. at dultingen i for stor grad foregår på dulterens premisser.

Selv om dulting unektelig er en anvendelig og besnærende tilnærming til regulering, er det etter vårt syn misvisende å se på dulting som en erstatning for mer formell markedsregulering. I en situasjon hvor finansnæringen har få økonomiske incentiver til å legge om sin praksis, er det avgjørende at de formelle rammene for dulting tilpasses husholdenes faktiske situasjon. Dermed kan hardere reguleringstiltak fort vise seg nødvendig.

Det fremmes for tiden mange forslag. Salg av kredittkort til unge voksne kan innskrenkes. Det kan settes tak på hvor mange kredittkort den enkelte kan ha, eller hvor mye usikret gjeld en privatperson kan ta opp. I så fall må det opprettes et gjeldsregister som pålegger utlånerne nye plikter så vel som tap av rettigheter hvis de opptrer uansvarlig. Det kan også settes et rentetak på usikrede lån, f.eks. 10–12 prosent. Dette vil trolig begrense utlånsiveren betydelig.

Dulting forutsetter regulering på et overindividuelt nivå. Det må finnes rammer å dulte innenfor. «Frihet» er hverken naturgitt eller entydig. Få vil være motstandere av gode individuelle friheter som valgfrihet og ytringsfrihet – herunder retten til fritt å kunne tilby varer og tjenester til publikum. Men som Karl Polanyi for snart 70 år siden påpekte, finnes det også dårlige friheter, herunder retten til å utnytte andre markedsaktørers valgfrihet til eget beste.

Det er et sosialt ansvar å begrense aktørenes handlingsrom slik at konsekvensene av dette ikke blir urimelig for den enkelte og det omkringliggende samfunn. Dette nødvendiggjør formelle reguleringstiltak som definerer rammene for individuell frihet.