Det som må sies

Hvorfor tier jeg, har fortiet for lenge

det som er åpenlyst og som har blitt øvd i krigsspillene,

og der vi som overlevende uansett står igjen

som fotnoter ved spillets slutt?

Det er kravet på retten til et førsteslag,

som kan utslette det iranske folk, tvunget som det er til å juble

under åket til en storskryter,

fordi man antar at det bygges en atombombe

innen hans maktområde.

Men hvorfor forbyr jeg meg selv

å nevne det andre landet ved navn,

hvor et voksende, kjernefysisk potensial

– selv om det har vært holdt hemmelig –

har stått til disposisjon i årevis, men

utenfor kontroll, fordi det har vært utilgjengelig

for enhver granskning?

Den allmenne fortielsen av denne kjensgjerning,

som min taushet har bøyet seg for,

føler jeg som en tyngende løgn og som

en tvang, som gir utsikt til straff så snart den ikke respekteres;

«antisemittisme» lyder dommen straks.

Men nå, fordi mitt eget land,

som på ny og på ny innhentes og stilles til ansvar

på grunn av forbrytelser som er våre dypt egne

og hinsides sammenligning,

på dette tidspunkt, helt forretningsmessig,

selv om man med flinke ordvendinger betegner det som skadeserstatning,

leverer en ny u-båt til Israel, et fartøy som har som spesialitet

å styre tilintetgjørende stridhoder dit hen

hvor det ikke finnes bevis for eksistensen av en eneste atombombe,

men hvor selve frykten for den skal tjene som bevis,

da må jeg si det som må sies.

Hvorfor tiet jeg til nå?

Fordi jeg mente at min bakgrunn,

beflekket av synd som aldri kan la seg utligne

forbød å uttale denne kjensgjerning som sannhet overfor

landet Israel, som jeg er

og fortsatt vil være forbundet med.

Hvorfor sier jeg det først nå,

eldet og med mitt siste blekk:

Atommakten Israel setter den allerede så skjøre

verdensfreden i fare?

Fordi det må sies, det som kanskje allerede i morgen er for sent;

også fordi vi, som tyskere, allerede nok tynget av skyld,

kan bli håndlangere til en ny forbrytelse,

en forutsigbar forbrytelse, og hvor vår medskyld derfor

ikke vil kunne slettes med en av

de vante bortforklaringene.

Og, jeg innrømmer: Jeg tier ikke lenger

også fordi jeg er overtrett av Vestens hykleri; dessuten

kan man håpe at mange vil føle seg befridd fra tausheten

og vil oppfordre opphavmannen bak den tydelige trusselen

til å avstå fra maktbruk og

samtidig insistere på

at en uhindret og permanent kontroll

både over det israelske kjernefysiske potensial

og de iranske atomanleggene,

utført av en internasjonal instans,

aksepteres av begge lands regjeringer.

Bare slik kan alle, israelere og palestinere, ja, mer:

Bare slik kan alle mennesker som bor i denne regionen,

besatt som den er av vanvidd,

alle som lever kloss på hverandre som fiender,

bli hjulpet, og endelig også: Vi. 

Oversatt av Erik Fosnes Hansen

© 2012 Günter Grass

Norsk enerett: Aftenposten

Gjengitt med tillatelse av Leonhardt & Høier Literary Agency, Copenhagen