Det statlige sviket

I god tro. Tidlig på 2000-tallet trengte samfunnet drahjelp til å nå sine målsetninger om barnehagedekning. Den offentlige innsats var ikke god nok alene. Derfor ble private aktører invitert inn, på rammevilkår som ble fastsatt av et bredt flertall på Stortinget.

Vi i Espira valgte å satse, i tro på at rammene politikerne ga, ville være forutsigbare og holdbare, slik at vi kunne sikre våre investeringer og gi våre ansatte trygge arbeidsplasser. På dette grunnlaget har vi etablert mer enn 60 barnehager, gitt jobb til 1800 medarbeidere og kvalitetstilbud til rundt 6500 barn.

Helomvending

Som all annen næringsvirksomhet legger vi til grunn at vi skal få avkastning på våre investeringer. Enkelt sagt: At det skal være mulig for eierne å få mer tilbake av investerte penger i denne sektoren enn om eierne hadde satt pengene i banken. Vi har trodd på at dette ville skje.

Vi har også trodd på statsråders prat om betydningen av private barnehager, om levelige og forutsigbare rammevilkår.

Nytt regime

Aldri har vi fått noe signal om at et helt nytt regime var i vente. Før nå, som regjeringen vil legge helt andre regler til grunn for privat barnehagedrift i Norge. Man vil innføre utbyttebegrensning, og man vil regulere uttaket av verdier ved salg eller opphør.

I praksis vil disse forslagen gjøre det umulig å få bedre avkastning på investerte penger enn om man hadde satt de samme pengene i banken.

Bråstopp

Den vil medføre full stopp i bygging av nye, private barnehager. Ingen seriøse investorer vil våge å gå inn på de rammevilkårene regjeringens forslag legger opp til. Samtidig vil det bli stopp i planer om oppgradering og kvalitetsheving av eksisterende barnehager. All kompetanseutvikling av medarbeidere vil også stoppe opp, siden økt kvalitet ikke vil gi økte muligheter til avkastning på midlene man investerer.

Man vil raskt se nedleggelser og virksomhetsoverdragelser av eksisterende barnehager. Konsekvensen vil være færre barnehageplasser og lavere kvalitet på de gjenværende.

Regjeringen bommer

I sin iver etter å få gjennom forslaget har politikere, godt hjulpet av media, prøvd å feste den odiøse betegnelsen «barnehagebaroner» på oss som har gått inn i barnehagesektoren i tro på offentlig forutsigbarhet. Ordet prøver å gi inntrykk av en bransje der grådige eiere skor seg på bekostning av kvalitet og trivsel for barn og ansatte. Det er feilaktig og grovt karikert.

Det bekrefter også Telemarksforskning, som har skrevet rapporten som ligger til grunn for regjeringens forslag. Forskeren som har skrevet rapporten, Ailin Aastvedt, sier til NRK at regjeringen bommer med sitt forslag.

Det er mulig å sikre både kvaliteten på barnehagene og de ansattes faglige rettigheter gjennom å fastsette kvalitetsnormer som barnehagene må oppfylle før de kan betale utbytte til sine eiere.

Kvalitetskrav

Vi i Espira vil ta utfordringen det er å bli målt på konkrete kvalitetskrav knyttet til vår virksomhet.

Vi vil at foreldre og offentlighet sikres innsyn i barnehagesektoren ved at brukerundersøkelser som gjøres tilgjengelig for alle. Tilsynsmyndigheter kan kreve begrensninger i eiernes utbytte i de barnehager som ikke innfrir kravene i brukerundersøkelsene og kvalitetsmålingene.

Barnehager bør dokumentere at de har lønns- og pensjonsordninger på linje med de mest vanlige betingelser i sektoren, før de kan utbetale utbytte.

Vi mener dette vil ivareta det som er regjeringens uttalte mål, og som vi støtter fullt ut: En garanti for at norske barnehager holder høy kvalitet, og er gode plasser for både barn og ansatte.

Se til Norge

Den norske barnehagemodellen er et vellykket politisk kompromiss. Offentlige og private barnehager er likestilte, med klare offentlige krav til virksomheten. Det har utløst privat initiativ, full barnehagedekning, høy kvalitet og begrenset foreldrebetaling.

Espira mener modellen kan bli en norsk eksportartikkel. I den nærmeste fremtid skal det bygges og drives en million barnehageplasser i Tyskland. Der ser man på den norske modellen som svært interessant.

Er det ikke bedre om kunnskapsminister Kristin Halvorsen møtes av gladsaker om en norsk suksessoppskrift, enn det motsatte, om hvordan Norge som verdens første land innførte begrensninger på barnehagenes muligheter til å ta utbytte fra sine virksomheter?