ENDELIG KOM KULTURMINISTER Trond Giske på banen med en kronikk her i avisen under tittelen "Kulturens rolle i det nye Norge". Jeg leste den og klippet den ut, og tenkte at jeg må lese den igjen litt senere og finne ut hvorfor jeg ble så grinete av å lese den første gang. Så tenkte jeg på kemneren Bjørn Hansen, Dag Solstads hovedperson i "Ellevte roman, bok atten", som med en følelse av eksistensiell maktesløshet og isolasjon, protestvilje og desperasjon later som om han er lam og lenker seg selv til en rullestol resten av livet. Intuitivt har jeg alltid forstått hvorfor Bjørn Hansen gjorde dette. Jeg tror også jeg forstår hvorfor Ødipus til slutt stikker ut øynene sine i Sofokles' tragedie om et samfunn i oppløsning, eller hvorfor TV-mannen Howard Beale, spilt av skuespilleren Peter Finch i filmen "Network", roper til TV-seerne at de skal åpne vinduene sine og skrike så høyt de kan at de er fly forbanna og har fått mer enn nok. Jeg tror det er på grunn av kronikker som Giskes.

Kakepynt.

Vår nye kulturminister har vært taus i spaltene. Løftet om å gjøre kunst og kultur til noe mer enn "kakepynt" er ikke innfridd, han har ikke fremmet en eneste ny sak i Stortinget. Dette er blitt påpekt flere ganger, både i Aftenposten og i andre aviser. Derfor knyttet det seg ekstra stor nysgjerrighet til hva han skulle si når han endelig kom med noe, og skuffelsen ble tilsvarende stor da han avslørte en tenkning rundt begrepene kunst og kultur og integrasjon som bortsett fra å være velmenende og ordinære og naive, også var infantiliserende. Giskes hovedtese synes å være at kunst og kultur skal gjøre oss alle til bedre og mer tolerante mennesker. Dette er kunstens funksjon, slik vil kunsten gjøre nytte for seg og legitimere sin eksistens. Han plasserer seg i en solid sosialdemokratisk tradisjon som går ut på at kunstneren skal bygge nasjonen og oppdra folket. Slik Thorbjørn Egner ville at vi skulle lære å pusse tennene, vil Giske at vi skal lære oss å leve sammen i harmoni. Men Thorbjørn Egner var, i motsetning til Giske, mer forfatter enn oppdrager når det kom til stykket: Karius og Baktus er slemme og sårbare og rare og annerledes, og det er faktisk på grunn av dem at mange empatiske barn lar væreå pusse tennene sine. Alle driter i Jens. Han er en skrikerunge og en mammagutt, og fortjener faktisk å lide litt.

McHappy.

Giske mener videre at ulike kunstuttrykk - og sånn sett ulike kunstnere - kan plasseres i én av to kategorier: i majoritetsgruppen (etniske nordmenn) eller i minoritetsgruppen (nordmenn med innvandrerbakgrunn). Etter hvert skal majoriteten og minoriteten smelte sammen i et lykkelig, kunstskapende og fargeblindt fellesskap - litt som en stor, bakteriefri McHappy hamburger. Vi er nemlig ikke i mål, ifølge kulturministeren, "før en pakistansk skuespiller kan spille Peer Gynt eller Nora uten at noen tenker at det er noe spesielt". Dette er klassisk norsk barnehage- og fritidsklubbtenking. I tillegg er det kunstfiendtlig. Vi skal alle synge i kor, vi skal holde hverandre i hendene og danse i ring, men vi skal ikke se forskjell på hverandre eller tenke at noe er "spesielt". Vi skal i det hele tatt la være å tenke. Giske går i samme felle som mange til venstre for Fremskrittspartiet har gjort før ham, nemlig å forveksle den store integreringstanken med den store likhetstanken. Jo likere vi er, eller jo likere vi tror vi er, eller later som vi er, jo mer integrerte er vi.

Fronter.

Og på samme måte som Fremskrittspartiet nå bruker opprøret etter profetkarikaturene til å hardne frontene og dermed umuliggjøre sjansene for dialog og tilnærming, ser Giske helst at frontene forsvinner helt og holdent. Han skriver: "Når brannene etter Muhammedtegningene etter hvert slukkes, bør vi begynne på det arbeidet vi lenge har forsømt, den møysommelige byggingen av et velfungerende flerkulturelt samfunn". Integreringsarbeidet, synes han å mene, fordrer mest mulig fravær av konflikt. Når konflikten er borte og vi alle blir enige - først da kan vi danse sammen.

Det ukjente.

Kunsten gir oss trening i å møte det ukjente, skriver Giske kjekt, og: "Resultatet er nye erfaringer, ny erkjennelse og kanskje oppdager man at dette ukjente ikke var så skremmende, men spennende og interessant". Til det har jeg lyst å si: Befri oss fra det spennende og interessante. Vi er jo ikke annet enn spennende og interessante hele tiden. I avisenes kommentarspalter, på fjernsynets talkshows, i middagsselskapene, på kaffebarene, i skjønnhetssalongene og på treningsstudioene. Vi er så fordømt spennende og interessante at mange av oss faktisk må lese en bok av og til eller se en film, lytte til musikk eller se på et bilde for rett og slett å utsette oss for verden igjen - for virkeligheten, menneskeligheten, raseriet, skjønnheten, alvoret og døden. Alt det som hverken er spennende eller særlig interessant, bare virkelig. Kunst kan ikke oppdra oss, jeg tror ikke engang vi blir bedre mennesker av kunst. Muligens kan kunsten "oppøve vår evne til følsomhet", som jeg tror det var Georg Johannesen som sa en gang. I motsetning til det Giske skriver, så er møtet med det ukjente, i kunsten og i samfunnet, alltidskremmende. Jo mer man våger, jo mer skremmende er det. Som den svenske poeten Bruno K. Öijer skriver i et dikt: "det finns inga regler/ när vi lägger det svarta puzzlet". Og vi forstår ikke hverandre eller kunsten bedre, og vi blir ikke mer integrerte av hele tiden å insistere på at alt skal gå opp til slutt, at alt skal bli godt og bra og trygt.