Det vanskelige tapet

Kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås setter i en kommentar i Aftenposten 6. juli søkelys på noe som ikke er vårt samfunn verdig. Det er problematisk når en betydelig andel av landets potensielt sett arbeidsføre befolkning ikke inviteres inn i arbeidsforhold som er ønsket av den enkelte, og i sum betyr økt verdiskaping for landet.

Utvikling i gal retning

Det er tre parter som har ansvaret for at utviklingen går i gal retning. Det er sentrale myndigheter, altså Regjeringen og dens virkemiddelapparat, og partene i arbeidslivet, dvs. arbeidsgiverne, både den enkelte og NHO og LO, som representant for arbeidstagersiden. Arbeidsministeren Hanne Bjurstrøm (Ap) erkjenner i sitt tilsvar til Åmås at Regjeringen ikke har lykkes godt nok, hvilket jo er riktig, at vi må huske på at dette er en «vanskelig oppgave» og at regjeringer gjennom flere tiår er «kommet til kort» i å finne løsninger på problemet, hvilket er en mager trøst og intet mindre enn en fallitterklæring.

Det er gledelig å høre arbeidsministeren referere til storsatsingen som gjøres gjennom å gi ressurser både til den enkelte med funksjonsnedsettelse som ønsker arbeid, og til arbeidsgiveren som kan tenke seg å ansette vedkommende. Det samsvarer dårlig med møtet med det lokale Nav-kontor i april, hvor budskapet var at det ikke lenger fantes penger på årets budsjett til å finansiere varig tilrettelagte arbeidsplasser (VTA) rettet mot ordinære bedrifter, altså inn mot personer med redusert funksjonsevne som er tilsatt i en ordinær bedrift. Når vi vet at det er en særdeles lite kjent og markedsført ordning, med tilsvarende lite omfang, og en kostnad for staten på bare 4000 kroner pr. måned pr. ansatt med redusert funksjonsevne, så samsvarer det dårlig med arbeidsministerens utsagn.

Selv har vi en datter med Downs syndrom på 22 år som, i likhet med alle andre som henne, fikk statens 18-årsgave om varig uførhet i tillegg til en betingelsesløs uføretrygd resten av livet. Det er flott at vi i Norge ivaretar også denne gruppen på en god økonomisk måte, men skremmende at samfunnet ikke høster av den investering som gjøres gjennom mange års skolegang. Det synes som myndigheter og arbeidsliv regner den som verdiløs når så få gis innpass til det ordinære arbeidslivet. VTA i vanlige bedrifter er en svært godt bevart hemmelighet, men en modell med et fantastisk potensial.

Verdighet og mening

Vår datter har en 50 prosent stilling i en lokal Meny matvareforretning. Det gir verdighet og mening inn i hennes liv, og hun får gleden av å bidra tilbake til fellesskapet. Det finnes tusenvis av slike åpninger i arbeidsmarkedet over det ganske land - hvorfor markedsføres ikke denne muligheten? Utfordringen er herved gitt ministeren.

Til slutt: Åmås tar opp spørsmålet om bruk av midlertidig ansettelse for denne kategorien arbeidstagere. Det er en god idé, også for arbeidslivet generelt. Det ødelegger neppe den skikkelighet som preger norsk arbeidsliv. Kan vi gjennom det lykkes med noe vi ikke har lyktes med «gjennom flere tiår», er det vel verdt et forsøk?