Detaljer som teller

I dag – på dag 19 i denne maratonsaken – har vi igjen fått høre dramatiske beretninger fra Utøya.

INGE D. HANSSEN

Fra Ina Libak, for eksempel. 22 år gammel student fra Ås i Akershus. Det er et under at hun er i live. Hun gjemte seg bak et piano i Lillesalen i Kafèbygget da gjerningsmannen begynte sine herjinger.

Behring Breivik bøyde seg over pianoet og plaffet løs. Ina ble truffet av fire eller fem skudd – i ansiktet, armer og bryst. Omfattende skader til tross, hun klarer å reise seg og løpe ut av bygget.

Det hun ikke vet, er at det ligger syv døde AUF-ere igjen i Lillesalen. Ytterligere seks er hardt skadet.

Utenfor treffer hun venner som er på flukt fra drapsmannen. De ser at Ina er skadet, men får henne med seg videre. – Vi drar ikke uten Ina, sier en av dem.

Snakk om mot, snakk om samhold.

De finner et skjul i skogen ved siden av Kjærlighetsstien, ned mot Pumpehuset. Ligger musestille, samtidig som de klarer å stanse blødningene fra Inas skuddsår.

Så dukker Behring Breivik opp. De hører ham skyte og drepe for fote nede ved Pumpehuset. Han snur og fortsetter langs stien. Ina og vennene hennes ligger to meter fra ham. Han ser dem ikke, kikker den andre veien.

De er reddet. Ikke lenge etter blir gjerningsmannen pågrepet.

Even Kleppen, 32 år, fra Grua i Oppland, var på jobb for Norsk Folkehjelp på Utøya. Han traff Behring Breivik allerede på overfarten til øya med MS ”Torbjørn”. Stusset noe over bekledningen til den angivelige politimannen, stusset litt over pistolen hans. Den hadde et større magasin enn det han mente politiet bruker.

Da skuddvekslingen begynte, søkte Kleppen tilflukt i Skolestua sammen med andre fra Norsk Folkehjelp og noen AUF-ere, blant annet en skuddskadet ung jente.

Kleppen låste inngangsdøren. Vinduene ble barrikadert med madrasser og bord. Det var ikke mulig å se inn utenfra.

Så kommer Breivik. Han prøver å åpne døren. Det går ikke. Deretter fyrer han av et par skudd gjennom døren, men gir seg med det.

Ingen blir skadet av skuddene gjennom døren.

Bare noen minutter senere pågripes Anders Behring Breivik.

Det er stort detaljnivå over forklaringene til de overlevende. Imponerende, når en tenker på at det som skjedde på Utøya er så uhyggelig og grusomt at de fleste av oss ville ha forsøkt å fortrenge det.

For retten er detaljene viktige. Som i alle andre straffesaker er det nødvendig at retten skaffer seg et så fullstendig bilde som mulig av hendelsene.

De overlevende som observerte eller hørte Behring Breivik snakke på Utøya, får gjerne noen ekstra spørsmål – både fra aktoratet og forsvarerne, delvis også fra dommerbordet.

Hvordan virket Behring Breivik på deg? Var han stresset? Rolig? Hva sa han? Hvordan sa han det?

Spørsmålene er mange, og årsaken er åpenbar: Alle vil gjerne vite mest mulig om hvordan Behring Breivik oppførte seg på Utøya 22. juli.

Bakteppet for denne utspørringen er sakens hovedtema – Behring Breiviks strafferettslige tilregnelighet.

Svarene er ikke helt entydige. De fleste mener at gjerningsmannen opptrådte rolig, ikke stresset.

Et av vitnene sier at han virket rolig, men var aggressiv på avtekkeren. Skal ha smilt tilfreds med pistolen i hånden.

Han skal ha snakket med høy og kraftig stemme. Et vitne mener han kom med fornøyde utrop etter vellykkede, drepende skudd – woho!

Isolert sett kan opplysningene virke ubetydelige, men partene vil sikkert gjengi mye av denne bevisførselen når vi kommer så langt som til prosedyrene i slutten av juni.

Derfor er detaljene så viktige. Det er de som skaper helhetsbildet.