Dette er en av de sterkeste norske filmscenene noensinne

Da hovedpersonen i dokumentarfilmen Gulabi Gang, den karismatiske Sampat Devi, tar oss med inn i huset der liket av en forbrent kvinne befinner seg, ble det stille i kinosalen under premièren.

Regissør Nishtha Jain og produsent Torstein Grude gjør det eneste riktige i filmen om Gulabi-bevegelsen som kjemper mot overveldende kvinneundertrykking i Nord-India: De gir oss heslige, fysiske vitnesbyrd på hvor lite et liv kan være verd.

Gulabi Gang vant Gullstolen for beste dokumentarfilm under kort- og dokumentarfilmfestivalen i Grimstad, og det er sannsynligvis bare den første i rekken av priser den vil få.

Filmen gjenspeiler produsenten Piraya Films unike tilnærming til det å lage dokumentarfilm. Med base i Stavanger og Bergen har produsent Torstein Grude i snart et tiår håndplukket begavede regissører til filmoppdrag i ugjestmilde strøk av verden. Resultatene har vært imponerende.

Grude har produsert og ofte skrevet manus til disse prisbelønte dokumentarfilmene om utsatte menneskeskjebner under totalitære regimer. YodokStories handler for eksempel om fangeleirene i Nord-Korea, BelarussianWaltz om mangelen på ytringsfrihet i Hviterussland, mens On a Tightropeskildrer livsvilkårene til en forfulgt muslimsk folkegruppe i Kina. I år er Piraya blant annet aktuell med Tilbake til TahrirSquare og Gulabi Gang, som vil få en begrenset norsk kinodistribusjon.

Blir sett av millioner

Men i likhet med de fleste andre filmene til Piraya vil de bli sett av millioner på internasjonale TV-kanaler. Dette er noe som sjelden fremheves i mediene eller i en filmbransje som fortsatt har et fetisjistisk fokus på kinoen som visningsvindu.

Å være filmprodusent er ikke noe enkelt yrke. Å lage filmer om og fra totalitære stater gjør det til en ekstremsport svært få behersker eller ønsker å holde på med. Det stiller store krav om både menneskekunnskaper og etisk vurderingsevne, samt filmatisk og journalistisk sensibilitet.

- Regissører på slike prosjekter må kunne dele frykten til sine protagonister og samtidig levere filmatisk innhold på høyt nivå, fortalte Grude da jeg nylig snakket med ham. De utgjør en egen liga med fintfølende tøffinger, som han kaller dem.

Det er sjelden vi filmkritikere tar oss tid til suksesshistoriene i norsk film. Vi er flinke til å spørre om hvorfor noe går galt og er lite opptatt av hvorfor noe går godt. Det er også en svakhet ved filmforskningen og filmforvaltningen.

Verd en studie

Norsk filminstitutt, som har støttet mange av Pirayas prosjekter, viser forbausende liten vilje til å evaluere sin egen virksomhet. I en tid der norsk film sliter med å bli en del av et internasjonalt kretsløp, rent finansielt, og dokumentarfilmen trenger en avgjørende dytt for å komme videre, rent kunstnerisk, kan Pirayas vei mot strømmen være verd en studie.

For det kan vel ikke være slik at vi har fått en av Europas mest toneangivende produsenter av dokumentarfilm ved en ren slump?