Dette er utenrikspolitikk, ikke kommunepolitikk

Debatten om romfolket utenfor Sofienberg kirke utgjør flere debatter. Forbud mot eller regulering av tigging er én debatt. Hvordan vi som samfunn og enkeltborgere møter romfolk, en annen. Noen har synspunkter på krimrater blant rumenere, andre er opptatt av om det er riktig å forby camping i sentrum og svært mange er opptatt av toaletter. Etter mitt syn er imidlertid det sentrale politiske spørsmålet i denne debatten hvordan EØS-avtalens rettigheter om fri flyt over landegrensene kan kombineres med de betydelige levekårsforskjellene som eksisterer i dagens Europa.

Velger presenning

Romfolk og rumenere kommer ikke til Norge som flyktninger eller asylsøkere med krav om beskyttelse. Flyktninger og asylsøkere har rettigheter og Norge er folkerettslig forpliktet til å ta vare på dem mens søknader behandles og de oppholder seg i riket. De gis bosted, midler til livsopphold, helsetjenester og noe utdanning for å nevne noe. Romfolk og EØS-borgere gis mer begrenset tilgang til offentlige velferdsordninger, så her er et skille. 

Retten til å fritt bevege seg over landegrensene i Europa, er et gode for alle europeere og et fremskritt for Europa. Norge er gjennom EØS-avtalen omfattet av denne ordningen. Hver og en av oss kan når som helst reise til et annet europeisk EØS-land for å søke arbeid eller være turist. Overkapasitet på arbeidskraft i ett område, kan i prinsippet enkelt overføres til et annet område med underkapasitet.  Dette er fornuftig og det ville vært enkelt å praktisere dersom alle land innenfor EØS-området hadde hatt samme velferdsnivå og samme nivå på offentlig velferd. Slik er det ikke. Det er betydelige forskjeller i levestandard og offentlige velferdsordninger i ulike europeiske land. Det som relativt sett er dårlig levestandard i ett land, kan være middels eller god levestandard i et annet. At noen velger å bo under en presenning i en park i Oslo, fremfor å bo i sitt eget land, er sånn sett illustrerende.

Selvforsørgelsesplikt

EØS-avtalens ”fri flytordning” kan bare fungere dersom man ikke er en byrde for det landet man kommer til. Enhver skal kunne sikre eget livsopphold og har begrenset tilgang til vertslandets velferdsordninger. Man får med andre ord, og i motsetning til de som kommer som flyktninger og asylsøkere, ikke bosted, ikke penger til livsopphold, ikke utdanningstilbud osv.

 

Rom-folket har sitt statsborgerskap i ulike land i Europa. For denne gruppen gjelder de samme regler som for alle andre borgere i EØS. Når man besøker et annet EØS-land, må alle kunne ta vare på seg selv, ikke legge økonomiske byrder på vertsbyen og man må følge de lover og regler som gjelder.

Jeg tror de fleste vil se fornuften og nødvendigheten i en slik selvforsørgelsesplikt. Mange europeere har vesentlig dårligere levekår og langt dårlige utsikter til bedring enn nordmenn. Men selv om man skulle mene at det er urimelig at vi med vårt velstands- og velferdsnivå på denne måten stenger ute mange EØS-borgere som ville fått et bedre liv her i landet, blir det feil om Oslo kommune skulle tilby velferdsordninger for utvalgte folkegrupper og utfordre grunnleggende premisser i EØS-avtalen. Vårt velferdsnivå vil ikke være bærekraftig hvis vi tilrettelegger for at enhver som kunne få et bedre liv i Norge skal bli forsørget av det offentlige. Jeg mener derfor kravet om å kunne forsørge seg selv og ikke være vertslandet til byrde er en riktig forutsetning for å kunne ha åpne grenser i Europa. Reglene må derfor håndheves.

Jeg er usikker på om det i 2012 er riktig å ha én politikk for en bestemt etnisk gruppering og én politikk for alle andre.

 

Jeg har registrert at enkelte i debatten har tatt til orde for at det må gjøres tilpasninger i kravene som stilles for romfolket spesielt. Jeg er usikker på om det i 2012 er riktig å ha én politikk for en bestemt etnisk gruppering og én politikk for alle andre. Jeg mener at positiv diskriminering av romfolket kanskje i større grad vil bidra til økt stigmatisering og diskriminering av en allerede utsatt gruppe, og noe som ytterligere vil svekke deres posisjon i samfunnet. Jeg vil ikke bidra til det og mener derfor at vårt standpunkt i denne saken er at vi, som kommune, praktiserer prinsippet om likhet for loven. Å møte mennesker med samme forventninger, er å møte dem med respekt og verdighet.

Må stanse camping

De strukturelle fattigdoms-og utstøtingsproblemene romfolket møter, løses ikke i Sofienbergparken eller på Karl-Johansgate i Oslo. De må løses i Romania, Bulgaria og i de andre landene med hjemmehørende romfolk. Gjennom EØS-kontingenten deltar vi i en rekke fattigdomsbekjempende prosjekter for denne folkegruppen. Regjeringen må redegjøre for effekten av disse. Camping i Oslos parker og grøntområder har reist debatten, det er bra. Nå er det opp til regjeringen og Stortinget å ta stilling til hvordan vi videre skal arbeide med sosiale forskjeller og diskriminering av minoriteter i Europa og om vi skal endre norsk politikk hva angår EØS-borgere generelt eller romfolket spesielt.

Jeg fastholder at det er nødvendig å stanse camping i Oslo by, men jeg har ingen ambisjon om at det i seg selv løser problemene til gruppen som må reise. Det er det langsiktige fattigdomsarbeidet i romfolkets ulike hjemland som må bære frukter. Dette er utenrikspolitikk og ikke kommunepolitikk.