DET STORMER i sykehussektoren igjen. Sykehuset Asker og Bærum både ryster og forundrer, etter at det ble kjent at pasienter ikke har fått det tilbudet de rettmessig har krav på innen tidsfrister Stortinget har bestemt. Det er alvorlig nok. Enda mer alvorlig er det at Helsetilsynet har en sterk mistanke om at dette ikke skyldes tilfeldige systemfeil, men at feilene bevisst er satt i system.
Dette er påstander som blankt avvises av sykehusets ledelse og tillitsvalgte. De føler seg urettmessig uthengt. Det er forståelig at det er vanskelig å få slike beskyldninger rettet mot seg på en arbeidsplass der de aller fleste gjør sitt ytterste for å gi pasientene et best mulig tilbud. Foreløpig er det ukjent hvem som eventuelt har tatt initiativet til det Helsetilsynet mistenker er systematisk triksing med ventelister og behandlingsgarantier, og om det virkelig har skjedd.
Uforståelig.
For oss på utsiden er det vanskelig å tenke seg at en eller flere ansatte på sykehuset bevisst har drevet et spill som kan få store konsekvenser for liv og død og et ukjent antall pasienter. Og det er utenkelig at enkeltansatte langt nede i helsehierarkiet skal ha funnet på noe slikt uten at det er forankret på et eller annet ledelsesnivå. Samtidig er det like vanskelig å se for seg at en så omfattende svikt som det her tegner seg et bilde av, oppstår helt tilfeldig.
Saken gir all mulig grunn til å spørre hva som feiler Sykehus-Norge, selv om helsedirektør Bjørn-Inge Larsen mandag fastslo at vi har det bra i Norge. Selvsagt har vi det. Og vi har det bra når vi er på sykehus, til tross for at det av og til gjøres feil eller noen ikke kommer inn på sykehus når de trenger det.
Da helsedirektøren presenterte nøkkeltallene for Helse-Norge, var tallenes tale klare: Vår levealder øker. Spedbarnsdødeligheten går ned. Nordmenns egenvurderte helse er bedre enn noen gang. Norge er blant de land i verden som bruker mest penger på helse, og det bevilges stadig mer. Mellom åtte og ni prosent av brutto nasjonalprodukt går til helse. 11 prosent av alle yrkesaktive er i helsesektoren.
Reformer.
Sykehusene har vært utsatt for stadig nye reformer og styringssystemer de siste 10–15 årene. Omorganiseringer har vært gjennomført i et tempo og omfang som kan ta pusten fra de fleste.
Markedstenkningen har gjort sitt inntog. Da innsatsstyrt finansiering (ISF) ble innført i 1997 skulle sykehusene stimuleres til økt produktivitet, ved at deler av inntektene ble knyttet til hvor mange pasienter som ble behandlet. Hver pasient fikk en eller flere diagnoser som utløste en gitt pris. Noen diagnoser gir mye klingende mynt i kassen, mens andre fører til tap for sykehuset.
I 2002 overtok staten sykehusene fra fylkeskommunene. Det skulle gi mer helse for hver krone. Men ulike systemer som skulle føre til mer rasjonell og effektiv drift, bedre økonomistyring og flere behandlede pasienter, har ikke fullt ut svart til forventningene. Snarere ser det ut til å ha bredt seg en ukultur i norske sykehus hvor triksing med koder og diagnoser er både vanlig og akseptert. I enkelte fagmiljøer er det nærmest blitt legitimt å prioritere pasienter som er lønnsomme fremfor mindre lønnsomme pasienter.
Ulike styringsmekanismer gir rom for å tøye grenser. I Sykehus-Norge har det vært uheldige tilpasninger til finansieringsordningen. Det er ikke bare umoralsk, men også i strid med hele grunnideen i den offentlige helsetjenesten. Penger kan ikke styre hvem som skal behandles først. Det må være faglige vurderinger som ligger til grunn for slike beslutninger. Ingenting annet. I saken ved sykehuset Asker og Bærum, er det også mistanker om andre motiver for prioritering enn pasientenes beste. Det er i opprydningen av slike saker at det vil vise seg om Helse-Norge har gjort seg fortjent til tilliten de er så avhengig av.
Pasienten.
Nå skal det sies at sykehusene har lang tradisjon for å behandle pasienter uten å tenke kostnader. Dette skjedde i en tid hvor sykehusledere som oftest var de dyktigste fagpersonene. Deres prioriteringer var alltid pasientene. Likevel kan ikke underskudd og dårlig økonomistyring forsvares. Ingen kan bruke mer penger enn de har. Derfor måtte det tas stramme grep om økonomien. Ikke minst sett i lys av utfordringene som kommer med stadig flere eldre i befolkningen.
Likevel gir den utviklingen vi ser etter at økonomene har inntatt stadig flere sjefsstoler i sykehusene, grunn til bekymring. Nå er det penger, budsjett og innsparinger som gjelder. Det ser ut til at lederne tror de er der for å styre budsjettene. Slik er det ikke. Sykehusenes hovedoppgave er og blir å behandle pasienter. Derfor er tiden overmoden for å presse pendelen som er gått altfor langt mot økonomenes verden, tilbake til pasientene og hva de trenger for å bli friske, eller få et best mulig liv med sin sykdom.
Økonomene og fagpersonene må komme frem til en felles forståelse som fører til god økonomistyring, men hvor det aldri er tvil om hva som er aller viktigst: Pasientene.
twitter.com/AnneHafstad
Kommentarer