Diagnostisering uten mandat

Det første statsminister Jens Stoltenberg sa i kjølvannet av 22. juli var at vi ikke skulle vike fra de grunnleggende prinsippene vi har bygget dette landet på. I terrorsaken er diagnostiseringen fra ulike psykologer og psykiatere som ikke har mandat til det, et eksempel på hvordan man risikerer å sette slike fundamentale prinsipper til side.

Et tydelig eksempel fikk vi i NRK-programmet Aktuelt 14. mai. Blottet for etiske og prinsipielle overveielser konkluderte psykiater Finn Skårderud med at massemorderen er tilregnelig.

Settes på prøve

Etter 22. juli har mange fagfolk bidratt med sin fagkompetanse for å hjelpe en nasjon til å forstå det uforståelige og forsøke å lindre sår som aldri vil gro. En slik tragedie setter faget vårt på prøve. Spesielt når eksperter i så stor grad er uenige i sine konklusjoner.

Hva kan egentlig psykologien bidra med når vi skal forsøke å forstå denne mannen som har forvoldt så mye smerte? Hvor går skillet mellom normalitet og sykdom? Kan man være psykotisk og samtidig ansvarlig for sine handlinger? Hvilke kriterier skal man legge til grunn for å kategorisere en vrangforestilling som «bisarr»? Og når blir en narsissistisk personlighet så fjern fra virkeligheten at man må kalle det en realitetsbrist? Slik spørsmål er sentrale for premisser og metoder i sakkyndighetsarbeid og må diskuteres offentlig.

Det er de sakkyndige eller de som har ansvar for behandlingen som skal stille diagnosen. Annet helsepersonell har en etisk forpliktelse til å avstå.

Men vi må også diskutere dette: Når kan en psykolog eller lege ta det siste skrittet og faktisk stille en diagnose? Er det riktig å gå fra å diskutere et fenomen til faktisk å stille en diagnose på en person man aldri har møtt, eller gå offentlig ut og konkludere med at en diagnose er feil?

Det er viktig å bidra i den offentlige debatten med den kunnskap og kompetanse man har om ulike fenomener eller tilstander. Det er bra å bidra til folkeopplysning. Men å gå det siste skrittet og uttale seg konkluderende om diagnose på en identifisert person mener jeg ligger utenfor psykologens og psykiaterens mandat og fagetiske retningslinjer.

Våre forpliktelser

Vi kan spørre oss om en person som har drept 77 mennesker skal ha de samme rettigheter som alle andre. Er han først og fremst et menneske og deretter avvik, enten det forstås som psykisk lidelse eller ondskap? Skal vi som profesjon innrømme ham de samme grunnleggende rettighetene vi innrømmer andre? Det ligger i denne særdeles smertefulle rettssakens natur at vårt profesjonelle menneskesyn settes på prøve. Jeg er klar over at det må være mange innfallsvinkler og måter å forstå gjerningsmannen på, psykologisk, sosiologisk og politisk. Psykologer og psykiatere har kunnskap som kan bidra til å belyse temaet fra et overordnet teoretisk standpunkt, og har et ansvar å formidle kunnskap offentligheten har behov for. Men vi må heller ikke glemme at vi også som helsepersonell har visse forpliktelser som følger oss.

Psykologer og psykiatere er helsepersonell. Når de diagnostiserer utøver de helsehjelp og er underlagt helsepersonelloven og pasientrettighetsloven. Helsehjelp kan som hovedregel bare gis med pasientens samtykke. Altså vil det å diagnostisere en person som ikke har gitt sitt samtykke i utgangspunktet være ulovlig, hvis det ikke er eksplisitt hjemlet i unntaksbestemmelser i lovverket. Et slikt samtykke er neppe gitt de fagfolk som har diagnostisert for «åpen mikrofon».

Må ha et mandat

Så hvorfor er det så viktig at man respekterer dette også for Anders Behring Breivik? Han er neppe en «pasient» slik lovverket har tenkt det. Mitt anliggende er at jeg er bekymret for hva som skjer hvis vi begynner å tillate oss å fire på dette prinsippet. Kravet om samtykke er der av en grunn. Man kunne tenkt seg at så lenge man hadde nok informasjon er det fritt frem for å sette en diagnose. Og offentlig kjent informasjon begynner det å bli mye av i Behring Breivik-saken nå. Men rettssikkerhetsprinsippet som legges til grunn i pasientrettighetsloven er at man ikke bare må ha nok informasjon til å sette en diagnose. Man må også ha mandat.

I mange år ble pasientjournalen betraktet som legens arbeidsnotater. I dag har pasientens fullt innsyn i intime opplysninger om seg selv. Etter samme tankegang er også diagnosen privat. Diagnosen er dermed ikke noe psykologer og psykiatere kan dele ut i kraft av sin observasjonsevne og faglige dyktighet. Selv om man har informasjonen og kompetansen som er påkrevet, skal den analysen en diagnose er, ikke settes i gang uten at den som «eier» den, inviterer til det gjennom samtykke.

Risiko for overgrep

Å sette en diagnose innebærer at man definerer, beskriver og forklarer et annet menneske. Når det er snakk om psykiske lidelser er dette særlig sårbart. Som psykolog tilbyr man en analyse og forklaring av tanker, følelser og adferd i et sykdomsperspektiv. Dette medfører også at man utelukker andre forklaringer. En setning som «livet er meningsløst» kan være et uttrykk for en filosofisk eksistensialistisk analyse. Den kan også være et uttrykk for at man er deprimert. Den definisjonsmakten psykologer og psykiatere har gjennom diagnostiseringen, innebærer risikoen for overgrep hvis man ikke regulerer den godt nok.

Man løper for eksempel risikoen for å stemple legitime tanker og følelser som sykdom og på den måten frata individer den retten de har til å uttrykke seg. Det er de sakkyndige eller de som har ansvar for behandlingen som skal stille diagnosen. Annet helsepersonell har en etisk forpliktelse til å avstå.

Vi spør om mange av våre kolleger ikke synes dette gjelder når pasienten har begått forferdelige handlinger. Vi spør også om de har tenkt gjennom hva slags presedens som kan etableres når de i full offentlighet uttaler seg om ugjerningsmannens diagnose? Blir det da enda lettere å bryte tausheten ved neste korsvei? Faren er overhengende. Derfor bør vi hegne om grunnleggende prinsipper, også når det er vanskelig.