Paradoks 1: Hijaben er kvinneundertrykkende. Et klassisk argument som stadig går igjen i diskursen om det muslimske kvinnelige hodeplagget er at det er undertrykkende og ikke selvvalgt. Dette feilaktige argumentet er ikke bare med på å demonisere muslimske menn, som ansees som undertrykkerne, men samtidig tegner det et bilde av muslimske kvinner som uselvstendige ofre.

I kontekst av debatten om bruk av hijab i politiet må vi stille oss spørsmålet om hvem som er den undertrykkende part. Keltoum Hassnaoui Missoum, som startet hijabdebatten i politiet etter å ha sendt inn en søknad om tillatelse til å bruke hodeplagget sitt i tjenesten, sier det er samfunnet som undertrykker muslimske kvinner som bruker hijab og som ønsker å utdanne seg. Til Aftenbladet den 25. september 2008 sier hun: «Mannen min har ingenting han skulle sagt om hodeplagget...Han støtter meg hundre prosent og har tilbudt seg å passe barna mens jeg studerer.» Mens mannen altså støtter henne fullt ut i valget av det som fremdeles er et utradisjonelt yrke for kvinner, sier samfunnet «nei, vi vil ikke ha deg her». Dermed bidrar samfunnet til å hindre den muslimske kvinnens selvrealisering.

Paradoks 2: Hijab og kipa kan føre til vold. Et annet argument som er blitt fremsatt av motstanderne av hijab i politiet, er at religiøse symboler som bæres av lovens lange arm kan føre til voldelige konfrontasjoner. I dialogmøte 15. februar på Litteraturhuset under tittelen «Bør ytringsfriheten være suveren og ubegrenset?» gikk debattredaktør Hilde Sandvik i Bergens Tidende på en smell ved å argumentere at bruken av eksempelvis det jødiske hodeplagget kipaen i politiet under en demonstrasjon mot Israel ville føre til voldelige konfrontasjoner.

Etter min mening minner dette om argumentet om at ansvaret for overgrep mot lettkledde jenter ligger hos jentene selv fordi de ikke er anstendig kledd. Hvis man skal følge Sandviks retorikk kan man også konkludere med at karikaturtegningene i 2006 aldri skulle ha blitt trykket, nettopp på grunn av frykten for hvordan muslimer ville reagere. Her må man bestemme seg for hvorvidt massene skal ha en avgjørende i rolle i samfunnsrelaterte beslutninger som tas.

Paradoks 3: Vi ser til utlandet bare når det passer vår argumentasjon. Det mest åpenbare paradokset er at man, i motsetning til tidligere debatter knyttet til islam, denne gang har unnlatt å se til utlandet for erfaring. I kjølvannet av drapet på filmprodusenten Theo Van Gogh i 2004, blusset integreringsdebatten i Norge. Muslimer ble mistenkeliggjort, og måtte gå ut offentlig for å ta avstand fra en hendelse som hadde funnet sted i utlandet.

I hijabdebatten som nå preger nyhetsbildet har tilhengerne av hijabforbudet i politiet totalt unnlatt å la seg inspirere av erfaringene som det svenske, det britiske, det australske og ikke minst det amerikanske multikulturelle samfunnet nyter godt av. Her har man tillatt hijab som en del av politiuniformen, uten at dette har ført til på negative reaksjoner. Faktisk trenger man ikke å bevege seg utenfor våre egne grenser for å se at dette kan fungere. Hijab har vært tillatt i Forsvaret, som også skal fungere som en ordensmakt på lik linje med politiet, siden 1988 uten problemer. Garnisonsprest Tor Simen Olberg oppsummerte det slik i Redaksjon EN 10. februar: «De (tjenestekvinner i hijab) som gjør det sier selv at de opplever at da får de være i Forsvaret og gjøre den tjenesten som et helt individ. De ser altså positivt på det, og det gjør Forsvaret også.» Hvorfor ser vi kun på tidligere erfaringer når disse er negative, og ikke motsatt?

Paradoks 4: Politiet ønsker å speile samfunnet, men ekskluderer en stor gruppe. Politiet har lenge slitt med rekrutteringen, spesielt av personer med minoritetsbakgrunn, og da særlig kvinner. Politiet skal ha all honnør for at de forsøker å gjøre en jobb for å speile samfunnet vårt bedre. Men samtidig er kvinner med hijab uønsket. Dermed er man med på å ekskludere en stor andel norske muslimske kvinner.

Signalet man gir er: Hvis dere skal bli en del av oss må dere også se ut som oss, tenke som oss og te dere som oss. Dette betyr igjen at integrasjon i realiteten er en illusjon. For hva er poenget med å speile samfunnet hvis man ikke kan tillate at man er annerledes?