Dødens helse

"Når er et menneske døende?" spør Nina S. Alnæs i Aftenposten 16. februar. Mitt mål er at vi skal få et ærligere samliv med døden og en åpnere debatt om hvor og hvordan vi skal dø. I kronikken "Dødskvalitet" i Aftenposten 24. januar argumenterer jeg for at flere bør få dø hjemme.

Nina S. Alnæs forstår meg dit at jeg nærmest ønsker monopol for hjemmedød. Det er langt fra min mening. Jeg tror de fleste også i fremtiden vil dø på sykehus og i sykehjem, av gode grunner.

Det er mange forhold som virker inn på valget mellom å være hjemme eller på sykehus/sykehjem nær døden:

• Pasientens ønske. Hvor blir tryggheten størst? Vil du føle deg som en byrde hjemme?

• Har du pårørende/venner som har vilje og mulighet til å danne et ”hjelpekorps” hjemme?

• Praktiske sider ved boligen.

• Sykdommen. Forventet varighet frem mot død. Kompleksitet ved behandling og pleie.

• Mulighet for oppfølging fra fastlegen og hjemmesykepleien.

• Garanti fra sykehuset om øyeblikkelig plass når pasient eller pårørende føler at grensen er nådd.

Å få dø hjemme kan gi deg mer selvstyre, trygghet, trivsel og samvær med dem du er glad i. Mer hjemmedød kan være med på å bringe døden tilbake til livet og samfunnet.

"Hvor lenge forventer Per Fugelli at man skal pleie en døende hjemme?" spør Nina S. Alnæs. Jeg beklager at jeg har uttrykt meg bydende. Siste akt og død er drama i en families liv. Det som skjer av godt og vondt, stolthet eller krenkelse, god samvittighet eller (selv) anklage skal de etterlatte leve med. Derfor må vi aldri iscenesette Den Rette Siste Akt.

Den døende og de som står ham eller henne nær, må ordne den siste tid på sin måte – og få ubetinget respekt for sitt valg.

Nina S. Alnæs skriver: "Det forbauser meg at en professor i sosialmedisin velger å være så bastant og kategorisk, og ikke synes å forstå at når man har med det menneskelige å gjøre, så finnes det alltid tusen variabler." Jo, nettopp på grunn av de tusen variabler, taler jeg for bedre mulighet for hjemmedød. Det bastante og kategoriske nå er tilnærmet monopol for død i institusjon. Norge er det land i verden hvor færrest dør hjemme. Av hensyn til menneskelig mangfold og valgfrihet bør hjemmedød være et alternativ. Derfor er jeg glad for de mange tegn vi nå ser på at hjemmedød er i fremgang:

• Norges forskningsråd har nettopp vedtatt et stort program for omsorgsforskning.

• Kreftforeningen har bevilget 30 millioner kroner til ansettelse av kreftkoordinatorer i kommunene.

• En rekke kommuner etablerer nå egne faggrupper for lindrende omsorg i hjemmet.

• Fastlegene øker sine kvalifikasjoner i behandling av døende.

• Høykompetente fagmiljøer ved sykehus og hospice er klare til å veilede i hjemmedød.

Døden og tiden før døden er en essensiell del av livet. Den fortjener den best mulige helse og helsetjeneste – i institusjon eller hjemme.