DENNE UKEN har Det internasjonale pengefondet, IMF, lagt frem nye prognoser, med spådom om fall i den samlede produksjonen av varer og tjenester i Europa i 2012. Fra Davos er det samtidig kommet rapporter om en heller dyster stemning blant forretningsfolk og politikere.
Men midt oppe i pessimismen er det de siste dagene også kommet meldinger om noen som tør satse internasjonalt.
– Det heter at man ikke skal selge høns i regnvær, men det kan være et godt tidspunkt for å kjøpe, sier sjefen for Norwegian, Bjørn Kjos, etter å ha offentliggjort avtaler om det største flykjøpet noe europeisk selskap noen gang har foretatt.
EN ANNEN som satser motstrøms, er hotellkongen Petter Stordalen.
– Vi har aldri hatt så mange prosjekter under bygging, og jeg har aldri investert så mye, sier Stordalen i forbindelse med at han før helgen åpnet sitt største og flotteste hotell i Göteborg. Den svenske delen av hans virksomhet kan snart være større enn den norske.
Stordalen blir likevel som smågutt å regne sammenlignet med Kjos. Norwegian har globale ambisjoner: «Det vil bli noen flyselskaper som opererer over hele verden, og Norwegian skal være ett av dem», sier Kjos. Norwegian kan bli større enn SAS og tar et stort skritt nærmer lavprisgigantene Ryanair og EasyJet når 222 nye fly leveres mellom 2016 og 2022.
Både Kjos og Stordalen illustrerer at psykologi er viktig. Eurokrisen har skapt en usikkerhet som gjør at mange antatt lønnsomme prosjekter ikke blir gjennomført. Mange får heller ikke finansiering. Slik sett er nyhetene om de to norske satsingene velkomne. De kan være med å dempe overdreven pessimisme i europeisk næringsliv.
NORWEGIAN ER LIKEVEL ikke uten videre et forbilde for andre. Selskapet tar i virkeligheten en stor sjanse. Det er anslått at selskapet må låne 60 milliarder kroner for å betale en regning som kan komme opp i på 70 milliarder.
Selskapet tar en risiko som selskapet ut fra vanlig regning ikke har rygg til å bære.
Det er ordninger med statsgarantier for finansiering av eksport av fly og andre kapitalvarer som gjør det mulig for det norske selskapet å reise penger, til og med til en svært gunstig rente.
Men med så liten egenkapital bør hverken billettpris, trafikkutvikling eller bruktprisen på gamle fly som selskapet skal selge, slå mye feil.
Skattebetalere i flyfabrikkenes hjemland bærer gjennom statssubsidierte eksportgarantier en del av risikoen for Kjos’ satsing. Norwegian storhandel er basert på en finansieringsmodell som oppmuntrer til dristige, risikable private transaksjoner. Vi aner noen likhetstrekk med den formen for forretningsdrift som skapte finanskrisen.
Kommentarer