Først gikk Ingunn Yssen til VG, så gikk Gerd-Liv Valla til Skavlan. Og hele Norge ble i noen korte øyeblikk forvandlet til et middels stort kontorlandskap der hviskingen om hva som egentlig hadde skjedd, var øredøvende. Det som av Valla opprinnelig ble betegnet som en "personalsak", altså noe som ikke vedkommer utenforstående, ble en sak som plutselig angikk alle og enhver.
Det aller viktigste.
Det menneskelige dramaet var og er storslått og likevel gjenkjennelig og nesten inntagende i all sin hverdagslighet: Hva hadde for eksempel Valla skrevet i håndflaten sin før hun ble intervjuet av Skavlan? Hva var det hun ikke måtte glemme å si? Hva var det som var så viktig? Hva var det vi alle måtte få med oss?Jeg vet ikke. I stedet ble vi alle sittende og spørre: Hvem er det som ikke har gjort jobben sin på en ordenlig måte? Hvem har sagt hva og på hvilken måte? Og hvem er egentlig den sinteste av dem? Dagsavisen, som siterer fra personlige taler og tidligere portrettintervjuer, slo i gårsdagens utgave fast at Yssen er den sinteste! Hun topper, ifølge avisen, "temperamentsbarometeret" - hva nå enn det måtte være.
I det helt stille.
Men egentlig skulle det handle om mobbing på arbeidsplassen. Det var det som var poenget. Det var det Ingunn Yssen, ifølge seg selv, ønsket å fokusere på. Det var derfor hun gikk til VG. Situasjonen er selvsagt slik at mobbing på arbeidsplassen (eller i skolegården, i hjemmet, i kirken, i foreningen -- hvor som helst) skjer i det helt stille. Uten VG. Uten Skavlan. Kanskje med litt hell, en klok fastlege eller venn. Det kan selvsagt forekomme høyrøstede utskjellinger, men stort sett er mobbingen lavmælt, subtil og systematisk: Du isoleres og fryses ut. Du blir mistenkeliggjort og utsatt for beskyldninger. Det blir (ofte på ganske raffinerte måter) gjort klart for deg at du ikke hører til, at du er i veien, at du er uønsket, at du bør fjerne deg. Du blir fratatt arbeidsoppgaver. Du ertes og latterliggjøres, ikke bare en eller to ganger, men over tid. Dersom du reagerer på dette, på latterliggjøringen, vil det telle mot deg. Du tåler ikke en gang en liten spøk. Du tåler ingen ting. Det er bare å puste på deg - sånn! - så forsvinner du. Du finnes ikke lenger.Et menneske som blir utsatt for mobbing har en ensom, smertefull og ukjent vei å gå. Ofte fører mobbing til langvarige psykiske og fysiske plager -- hodepine, kvalme, søvnløshet, hjertebank, selvforakt, senskader. Ingen som har forsket på mobbing unnlater å gjøre oppmerksom på alvoret, verken konsekvensene eller omfanget: En av tyve norske arbeidstakere utsettes for alvorlig mobbing på jobben. Men så er det selve ordet. Det vage, litt sidrumpa ordet. Mobbing blir brukt om så mange ting, alt fra harmløs fleiping til krenkelser. Dersom en offentlig person, for eksempel en politiker, utsettes for kritikk, er mobbebegrepet lett å ty til. Antimobbekampanjer, antimobbeplakater og antimobbeslagord har bidratt til å belyse et problem som alltid har eksistert, men slike kampanjer, plakater og slagord har også til en viss grad bidratt til å ufarliggjøre eller trivialisere det. Begrepet er og blir et slags nyttårstalefenomen, akkurat som "eldreomsorg" og "full barnehagedekning". Men det handler tross alt om å skape frykt. Kanskje fordi mobberen er tankeløs eller vil vokse på andres bekostning eller fordi vanlige regler ikke gjelder i hans eller hennes hus. Mobberen er kanskje en byggmester Solness: "Men jeg træder aldrig tilbage! Viger aldrig for nogen! Aldrig frivillig! Aldrig i denne verden gjør jeg det!"Uansett hvordan mobberen opptrer eller hvilke motiver som ligger bak eller om handlingene er bevisste eller ikke, så handler det om å knekke et menneske.
Besettende unntak.
Den unge danske forfatteren Christian Jungersen har skrevet den besettende kriminalromanen "Unntaket", utgitt på norsk i fjor. Romanen handler om fire kvinner som jobber på Dansk senter for informasjon om folkemord. Arbeidet består i å dokumentere forekomster av vold, årsaker til vold, konsekvenser av vold - på Balkan, i Afrika, i Europa under andre verdenskrig. Kvinnene, som er plassert på forskjellige og strategiske plasser i kontorlandskapet og biblioteket kan alt som er å vite om ondskap rundt omkring i verden. Men så skjer det noe på deres egen arbeidsplass som vekker mistanke og uro. En av de fire kvinnene pekes ut som syndebukk. Jungersens grep er at han skildrer samme hendelser sett fra forskjellige synsvinkler og at han på den måten får med seg leseren på å hate syndebukken. Eller ikke å hate henne, kanskje, men mistenke henne, irritere seg over henne, forakte henne. Ikke før på side 275 (boken er på drøye 670 sider) får leseren innblikk i syndebukkens opprivende opplevelser av trakassering, hat, umyndiggjøring og latterliggjøring.I et nesten ett år gammelt intervju med magasinet LO-Aktuelt(!), sier Jungersen: "Arbeidsplasser kan være fulle av bedrag, både blant mobbere og mobbeofre. Alle sier og tenker: Vi mobber ikke på vår arbeidsplass, sier det og mener det".
Uten rot i virkeligheten.
Det oppsiktsvekkende er selvfølgelig ikke at det kan ha forekommet mobbing i LOs innerste sirkler, i organisasjonen som nettopp skal beskytte arbeidstakere mot slikt. Mobbing kan skje hvor som helst der mennesker ferdes. Det oppsiktsvekkende er at LOs leder så kategorisk tar avstand fra at noe slikt i det hele tatt kan ha skjedd i hennes nærvær. På sin pressekonferanse (som hun presisterte at ikke var en pressekonferanse) sa Gerd-Liv Valla at Ingunn Yssens beskyldninger "ikke hadde rot i virkeligheten". Hun gjentok denne klassiske formuleringen fire ganger. Å si at andre menneskers uttalelser og erfaringer ikke har "rot i virkeligheten" er i seg selv en form for trakassering eller umyndiggjøring, bevisst eller ubevisst. Det er det samme som å si: Du befinner deg et eller annet sted, men altså ikke i virkeligheten der jeg befinner meg, og derfor er alt jeg sier sant og virkelig og alt du sier u-sant og u-virkelig. Uten rot i virkeligheten: Ugyldig, uvesentlig, usynlig, ubetydelig.
Kommentarer