Da jeg i halvsøvne leste Leyla Hasics innlegg  i gårdagens Aftenposten ved frokostbordet ble jeg både sint og lei meg – etter en lang klagesang om hvor hardt det er å være muslim i Norge avsluttet hun tiraden med å gi meg og et knippe andre navngitte individer skylden for at hun føler det som tortur å gå ut av døren og at vi har gjort henne til «det onde» - uten annen forklaring enn at vi er de vi er. Jeg kan da virkelig ikke noe for at jeg blir oppfattet som integrert, tenkte jeg og klødde meg i mitt lyse hode.

- Hijabmobbende bølle

Jeg vet ikke hvem Leyla er, men etter hvert som dagen gikk og jeg var for opptatt med familiære forpliktelser til å skrive et tilsvar i affekt – begynte sakte harmen å gå over til medfølelse. For bak alle de logiske kortslutningene bobler det en frustrasjon og håpløshet som jeg så altfor godt kan kjenne meg igjen i - men som heldigvis aldri har funnet veien til et tosiders oppslag i landets største avis.

Emosjonelle utbrudd gjør seg sjelden særlig godt på trykk, det skrevne ord forsterker og foreviger. Om noen år kan min datter tro at moren hennes var en forferdelig hijabmobbende bølle når hun googler opp sitt eget etternavn. Da vil jeg fortelle henne at hennes mor brukte hijab over flere år og da hun fikk jobbtilbud fra den andre slemmingen i historien; Abid Q. Raja, bar hun også hijab og han hadde lagt merke til henne fordi hun skrev en blogg til forsvar for hijab i politiet og religionsfrihet som han syntes var tøft. Så vil jeg kanskje prøve å forklare at mediene er ekstremt opptatt av alt som har med muslimers privatliv å gjøre – og slik har det seg at denne sinte ungjenta er så privilegert at hun får breie seg ut med spalteplass mens opptrapping til internasjonal storkrig knapt vies en notis.

Offerrollen

Det kan være forferdelig slitsomt å være synlig muslim – eller bli forvekslet med å være muslim, slik den turbanbærende og skjeggete sikhen Sundeep Singh til stadighet blir. Jeg kan berolige Leyla med at man etterhvert blir tykkhudet – jeg enser knapt lenger at jeg daglig blir beskyldt for å være en svikefull islamist. Er utskjellingen riktig original, trekker jeg på smilebåndet. Man skjønner også med tiden at offerrollen er det dummeste man kan grave seg ned i – man må ha guts og heller fokusere på fordelene ved å være en minoritet i konstant søkelys. Slik norskindiske Singh har klart til tross for svært synlig religiøs identitet. Han er ettertraktet i advokatfirmaer før han er ferdig med utdannelsen, og er som eneste jusstudent fra Norge valgt ut til å delta på Deloitte International Student Business Forum. Eller ta en titt på nettstedet Ambisjoner.no og bli inspirert av de mange unge muslimene der som har lykkes i arbeidslivet ved aktivt å fremheve sin annerledeshet som en styrke og ikke et handicap.

Gi og få

Som muslim får man faktisk taletid andre unge mennesker bare kan drømme om, man får livserfaring og perspektiver som hvis kanalisert på en positiv og kreativ måte er verdifull bagasje både i arbeidslivet og samfunnet ellers. For det glemte du helt å nevne, Leyla - hva du selv kan bidra med i det norske samfunnet foruten å kreve din selvsagte rett til religiøs praksis. For å være praktiserende muslim handler minst like mye om å gi som å få.

Og eg forstår at du er trøtt – men eg kan ikkje gå med niqab for deg. Du må gå med den sjølv – men eg kan gå med deg. Eg kan gå med deg.