En apparatsjiks bekjennelser

Jeg blir i Aftenposten 9. januar angrepet av den progressive og særdeles venstreorienterte presten Torkil Hvidsten for mitt rungende nei til å tillate hijab som en del av politiuniformen. Argumentene er vanskelige å få fatt i med unntak at jeg tydeligvis, i kraft av mitt verv som SU-leder, representer en eller annen form for statlig maktapparat. Med 12 timers arbeidsdager til 260 000 i årslønn for å forfekte standpunkter som nær sagt aldri er i tråd med den dominerende meningseliten, føler jeg meg mildt sagt ikke truffet.

Utvetydige prinsipper

Personlig føler jeg a det er lite som er aggressivt med den sekularismen jeg forfekter. Jeg mener at folk skal få dyrke sitt eget livssyn på akkurat den måten de ønsker. Derfor mener jeg for eksempel at staten ikke skal legge seg oppi hvordan folk ønsker å gifte seg. Jeg mener derimot at i et stadig mer flerkulturelt samfunn er det viktigere enn noen gang å stå fast på noen utvetydige prinsipper om statens religiøse nøytralitet.

I et samfunn som inkluderer flere religioner enn før med økende grad av radikalisering er dette ikke bare viktig, men strengt nødvendig for et moderne samfunn.

Vi ser i økende grad en fremvekst av ekstreme religiøse miljøer som ikke respekterer norske kjerneverdier som demokrati, ytringsfrihet og likestilling. Den utfordringen krever uredde stemmer som slår ring rundt våre felles verdier.

Misforstått toleranse

Store deler av det norske samfunnet, med venstresiden i spissen, har lenge slåss for å skille kirke og stat og gjøre offentligheten mindre religiøs. Det fremstår underlig for meg at de samme kreftene ikke evner samme prinsipielle tankegang også i møte med nye religioner.

Jeg tror mange føler på at store deler av den meningsdannende eliten har vært mer opptatt av å fremme en form for misforstått toleranse enn å stå tydelig på prinsippet om en sekulær stat som skal kunne møte alle mennesker på et felles grunnlag. Spesielt i møte med publiseringen av de kontroversielle karikaturene av Muhammed ble dette tydelig. Hvorfor ble de ikke publisert i flere norske aviser?

Avisene har selvsagt redaksjonell frihet, men det blir problematisk når man avstår fra å trykke grunnet trusler om vold. Hvorfor var ikke de som vanligvis er ytringsfrihetens fremste forsvarere de første til å slå ring rundt retten til å ytre seg, også når det sårer en religion?

Når den kontroversielle, kristne propagandafilmen «Innocence of muslims» ble lansert i USA var mange forståsegpåere her til lands mer opptatt av å fordømme filmens innhold enn å ta et oppgjør med det faktum at en del ekstreme, religiøse grupperinger satte fyr på andre lands ambassader og truet med vold og drap fordi noen hadde ytret et standpunkt de ikke selv var enig i.

Religiøse krav

Det skaper lite annet enn fremmedgjøring når en gjeng som for meg fremstår fullstendig virkelighetsfjerne, som for eksempel utvalget til Stålsett, skal forklare oss hvorfor de verdiene vi har stått for til nå må vike fordi det kommer krav fra nye religiøse grupperinger. Så lenge vi holder oss med en elite som insisterer på å ofre sekulære prinsipper på multikulturalismens alter, vil vi ha svært begrensede muligheter til å fremme toleranse og respekt på tvers av kultur og religion. Det er verdier som ikke kan vedtas, men som må jobbes frem på felles premisser.

Møtet med det nye samfunnet krever en prinsipiell holdning til religiøs innblanding. Derfor er det en dårlig ide med hijab i politiet. På samme måte som det er en dårlig ide med bønnerom i skolen og påtvungne gudstjenester med kun teoretiske muligheter for å unnslippe.

Jeg blir angrepet for at folk flest ikke deler mitt livssyn. Mitt synspunkt krever imidlertid ikke at folk er overbeviste ateister, men kun at vi enes om å ha såpass stor respekt for hverandres tro at vi lar hverandre dyrke den i fred og ro, mens vi legger til rette for nøytrale møteplasser i offentligheten. Det er jeg sikker på at folk flest kan akseptere.