Ketil Bjørnstad gir i Aftenposten torsdag en sterk skildring av den vonde tiden da faren hans lå for døden, og hevder at han fikk aktiv dødshjelp på to kanter: Ved at han ble sultet og tørstet ihjel, og gjennom morfinbehandling. Bjørnstad tar opp et viktig tema – svikt i norsk dødsomsorg.

Men i farten bygger han dessverre opp under myter om at aktiv dødshjelp er utbredt i Norge, fordekt i form av begrensning av livsforlengende behandling og smertelindring til døende. Interessant sto også disse mytene sentralt da Frp i 2009 gikk inn for legalisering av aktiv dødshjelp i Norge.

Det er bred enighet om at det er riktig å begrense væske- og næringstilførsel til terminale pasienter (de som har timer eller dager igjen å leve), og at dette ikke fremskynder dødsprosessen. Vi tror ikke med vår beste vilje at de ville hatt det bedre med intravenøs væsketilførsel. Å holde tilbake væske og næring til våkne pasienter som føler tørst og sult, er ikke aktiv dødshjelp, men omsorgssvikt.

Legens fravær

Det kan være vanskelig å vite når livsforlengende behandling skal begrenses. Helsedirektoratet har derfor laget en nasjonal veileder som alle med ansvar for døende pasienter bør kjenne til. Det er behandlende lege (og ikke de pårørende) som har ansvaret for beslutningen, den skal forankres i tverrfaglig enighet, og ikke minst at det er avgjørende med god kommunikasjon med de pårørende. Noe av det mest påfallende ved Bjørnstads historie er legens fravær og mangelen på informasjon.

 

Morfin er et potent medikament, og overdoser kan ta livet av en frisk person. Men den dødbringende effekten er overvurdert både blant legfolk og blant mange leger og sykepleiere. Da dr. Sandsdalen i 1996 ga eutanasi til en MS-pasient, injiserte han først 400 mg morfin – og fortsatt pustet hun. I Nederland, som tillater eutanasi, fraråder man bruk av morfin til dette, blant annet fordi det er lite effektivt i å forårsake døden. I historiene om aktiv dødshjelp nevnes oftest morfindoser som ikke er store nok til å ta livet av pasienten.

Ikke nok morfin

Problemet i norsk dødsomsorg er heller at leger og sykepleiere ikke gir nok morfin til døende – blant annet fordi de er redde for å ta livet av pasienten. Ikke på grunn av frykt for straff (den eneste legen som er blitt dømt for eutanasi gikk selv til politiet), men fordi vi helsearbeidere i likhet med de fleste andre har en sperre mot å ta et annet menneskes liv. Riktig bruk av lindrende medikamenter – ikke minst morfin – er avgjørende for å sikre pasienter en god, verdig og naturlig død. Det er synd at Bjørnstad bidrar til å opprettholde myten om at dette innebærer en skjult form for aktiv dødshjelp.

Professor i medisinsk etikk, Reidun Førde, sier at medisinsk-etiske konflikter ofte bunner i kommunikasjonssvikt. Bjørnstads opplevelse kan være ett eksempel på dette – og bør anspore oss helsearbeidere til å gi bedre informasjon til døende pasienter og deres pårørende, og til å lytte til deres ønsker og bekymringer. Slik kan vi bygge en bedre dødsomsorg – det trenger vi.