En ekte forkjemper

Stemplet som kriminell. Hvis fjorårets fredspris gikk til en mann som hadde gjort for lite, har årets fredspris gått til en som har gjort mer enn nok. Liu Xiaobo, den første kineseren som mottar fredsprisen, er blitt stemplet som kriminell av de kinesiske myndighetene. Prisen er blitt betraktet som «obskøn». Den norske kongen og internasjonale regjeringer og politikere er blitt terrorisert til å boikotte seremonien. Lius forbrytelse har vært å delta i Tiananmen-protestene i mai 1989 og å muliggjøre en avtale med den kinesiske hæren som tillot de siste opprørerne å slippe unna massakren.

For dette ble han hedret med fire års fengselsdom. Hans andre forbrytelse var å bidra til Charter 08, basert på den berømte Charter 77 publisert av antitotalitære dissidenter i Øst-Europa. Charter 08, signert av 10.000 kinesiske intellektuelle - har insistert på at ytrings- og pressefrihet og individuell autonomi ikke er vestlige, men universelle verdier. Det krevde også en avslutning på Partiets allmakt og en demokratisering av Kina.

Fatale

I Kina, verdens voksende stormakt, kan ord være fatale, hvis ikke dødelige. Fredsprisen, gitt for de gale ord og handlinger, er blitt oppfattet som en gigantisk provokasjon som har hittil har paralysert norsk-kinesiske handelsavtaler.

Et interessant spørsmål er hvem som ellers er blitt provosert av årets tildeling, bortsett fra kineserne? Jeg tør å påstå at det er flere miljøer som er blitt forstyrret, selv om de aldri vil innrømme det offentlig. Her snakker jeg ikke om gamle radisser som mener at prisen skulle ha gått til Kinas kommunistiske parti som reddet landet fra fattigdom. Jeg snakker om økonomiske pragmatikere som synger «heia Kina» i spaltene til Dagens Næringsliv og idoliserer Kina som den største produsenten av solcellepanel i verden. Og jeg snakker om de fleste av oss, som instinktivt beundrer makt og Mammon, hvor de enn måtte komme fra. Penger pluss suksess gjør Kinas makt uimotståelig.

Ødelegger dialogen

Den andre gruppen som enten er provosert eller likegyldig til årets pris er et miljø jeg ville kalle «dialogens fetisjister». De ville selvfølgelig aldri gi uttrykk for dette offentlig, men, som den kinesiske ambassadøren påpekte i sitt protestbrev i Aftenposten, er Liu Xiaobo ikke frihetens forkjemper, men en bråkmaker som forstyrrer fred, orden og dialog mellom nasjoner.

For øvrig husker jeg at de samme anklagene var rettet mot østeuropeiske dissidenter av enkelte vestlige journalister i 1980-årene. Solidaritets kamp i Polen for frihet var beskrevet som «fredsforstyrrende» i Europa.

Overses

Hverken de pragmatiske økonomene eller de pragmatiske «multikulti» intellektuelle eliter har noe imot dissidenter, de bare foretrekker å overse dem enten som en komplikasjon, eller bærere av «vestlige verdier». De såkalte vestlige verdier er et utgangspunkt for en effektiv kritikk av mange muslimske kvinnelige dissidenter, som Ayaan Hirsi Ali, Azar Nafisi eller Shadi Sadr. De også forstyrrer freden og den multikulturelle dialogen når de protesterer mot kjønnsapartheid, arrangert ekteskap, æresdrap, steining og henging av voldtektsofre i deres egne kulturer.

Vestliggjort

Disse nye kvinnelige dissidenter har i dag erstattet gamle sakharover, haveler og michniker. På tross av dette, er det fremdeles nesten ingen mainstreamfeminister som åpent viser sin solidaritet med disse modige individene.

Mine studenters elskede guru er fortsatt Michel Foucault, en fransk sosiolog som avskrev iranske kvinners protest mot Khomeinis tyranni. For Foucault var Khomeini en helt fordi han motsatte seg vestlig hegemoni, mens iranske feminister var «vestliggjort» og dermed uautentiske. Denne oppfatningen er dypt rotfestet: Muslimske dissidenter som Hirsi Ali er blitt definert av mange som «Opplysningsfundamentalister» eller provestlige kristne.

Har aldri likt dem

La oss være ærlige: Fra Jesus til Gandhi til Liu Xiaobo; menneskeheten har vært dypt ukomfortabel med dissidenter. De fleste var hatet eller ble drept i sin livstid og først elsket når de var trygt under jorden. Vi har aldri likt dem fordi deres mot og kompromissløse kamp for det gode har vist vår eget svakhet, dumhet eller feighet.

Liu Xiaobo er bare ett av disse provoserende individer. Sett av mange på som «fredsforstyrrer» er han i realiteten en av dem som skaper og beskytter grunnleggende menneskeverd. Han viser de maktesløses makt og minner oss om at frihet, likhet, og menneskets iboende verdi ikke bare er vestlige oppfinnelser, men universelle verdier som har vært med oss siden gladiatorenes opprør i Rom.

Prisen Liu må betale for sin holdning viser til det humanistiske prosjektets «forferdelige skjønnhet»: et verdenssyn som er skremmende fordi det krever at man ofrer seg for de andre uten hensyn til deres kjønn, klasse eller etnisk tilhørighet. Den gemene hop liker det ikke fordi det er elitistisk; postmodernistiske intellektuelle liker det ikke fordi det er vestlig og hegemonisk; mennesker i krise liker det ikke fordi i konfliktsituasjoner og under usikkerhet er historier om selvmedlidenhet og hevn mer mobiliserende enn fornuftens og fredens stemme.

En grusom pris

I dag bruker vi konsepter som «menneskeverd» og «menneskerettigheter», men vi er neppe bevisste den grusomme prisen humanismen i praksis kan innebære. Et av de fundamentale problemene ved prosjektene støttet av en Havel eller en Liu er da den generelle offentlige motstand mot den humanistiske agenda.

Vår humanisme er retorisk, snarere enn genuin - et ønsket, men motarbeidet program. Her ønsker jeg å utfordre de historikerne og samfunnsforskerne som insisterer på rollen til arbeiderklassen, bønder eller fagbevegelser som de sosiale gruppene som har presset oss til menneskehetens moralske fremskritt og har forbedret våre menneskelige kår.

Seg selv

Selv om jeg ikke vil underminere deres betydning, vil jeg likevel argumentere for at disse gruppene ofte sloss for sine egne spesielle interesser: Bønder vil ha høyere produktpriser, men helst ingen jøder i landet; arbeidere vil ha bedre arbeidslivsrettigheter i Norge, men ikke albanske gjestearbeidere på besøk; feminister vil ha flere kvinnelige leder, men vi ser dem ikke i protest mot militsens voldtekter av kvinner i Kongo.

Nei, de ekte forkjemperne for menneskehetens moralske fremskritt er individer som Liu eller Ayaan Hirsi Ali som tar ubegripelig risiko og betaler den fryktelige prisen for humanisme i praksis. Således er det verdt å ta hatten av for Nobelkomiteen som ikke ga etter for «pragmatikere» og har vært fantasirike nok til å anerkjenne den universelle kampen for den i økende grad upopulære - hvis ikke avskrekkende - humanismen i praksis når det virkelig gjelder.

Arbeidere vil ha bedre arbeidslivsrettigheter i Norge, men ikke albanske gjestearbeidere på besøk