En hån mot de etterlatte

Har ikke de foreldrene som mistet det mest dyrebar de eide lidd nok?

Klarer vi å fatte hva de er igjennom? Hver dag slår et bilde mot dem på TV-skjermen og i alle landets aviser, de kan ikke unngå det om de aldri så gjerne vil. Bare det å gå i butikken og handle, må være en prøvelse, avisforsidene griner mot dem.

På TV ser vi aktorer og forsvarere smile og håndhilse på terroristen som om han skulle vært en hvem som helst. En av forsvarerne var til og med på fornavn med ham. Vi er så stolte av vår åpenhet, vårt demokrati, vår toleranse. Dessuten må vi vise verdighet, for enhver pris.

Reagerer på vennligheten

Folk i andre land reagerer på vennligheten, skrev Aftenpostens korrespondent i London, Eirin Hurum. Jeg er overbevist om at mange nordmenn gjør det samme. «Sannheten må frem. Det er nødvendig for å komme videre», hører vi det stadig blir sagt. Hva mener de med «å komme videre»? Og må alle detaljer frem? For oss som ikke ble direkte berørt, skal vi nok klare det, men hva med alle de som skal leve med den uutholdelige smerten i årevis, kanskje resten av livet? Som i tillegg til å ha mistet et barn på brutalt vis også skal fôres med detaljer om hvordan det skjedde, ikke bare med deres eget barn, men også 76 andre?

«Dette må ikke få overskygge alt annet,» sier filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen, som har studert ondskap store deler av sitt voksne liv. «Vi må være på vakt så vi ikke selv blir forherdet og venner oss til denne ondskapen,» uttaler han. «Som samfunn må vi nå vise at vi er opptatt av noe annet enn ham.» Takk, professor Vetlesen, jeg ble glad da jeg leste din uttalelse.

Gått av skaftet?

I samme avis sto en liten artikkel om et fly som har styrtet i Pakistan og 130 mennesker omkommet, fem kvinner er voldtatt på Vestlandet, ni mennesker drept på norske veier i mars måned, og på norske sykehus lider barn og unge en langsom, smertefull død av kreft. I fengsler ute i verden tortureres fanger til døde, samtidig som vår påskeunderholdning på TV var den ene krimserien etter den andre der terrorister drepte på de mest bestialske måter og man dvelte ved avkuttede kroppsdeler.

Er verden gått helt av skaftet?

Når jeg leser avisene om dagen, føler jeg noe av det samme som når det skjer en ulykke og folk stimler til for å se på; ikke for å hjelpe, men av nysgjerrighet. En grøssende interesse for noe makabert, noe de selv er blitt spart for.

Tar overhånd

I forbindelse med jobben min har jeg truffet mange mennesker de siste ukene. Når samtalen kommer inn på 22. juli, er reaksjonen den samme: Dette tar overhånd, det er blitt altfor mye! Det er for mye fokusering på det forskrudde enkeltmennesket i forhold til de etterlatte og den tunge veien de har foran seg. Tiden leger nemlig ikke alle sår, den gjør det bare mulig å leve med dem. «All interessen som blir vist sadisten er en hån mot de etterlatte», sa en ung mor.

La oss slippe flere floskler, de samme ordene som sies om igjen og om igjen, som en samstemmig forsvarstale.

På nyhetene hørte jeg at Riksarkivet skal la alt det vi ikke så på TV bli tilgjengelig for folk om et år. Hvorfor? Og kan noen fortelle meg hvorfor noen så gjerne vil se det?