En kamp for det første kjønn

Man fødes ikke som mann, man blir det! Storheten i Karl Ove Knausgårds mastodontprosjekt Min kamp ligger i 4000 siders dokumentasjon av denne enkle, men revolusjonerende setningen. Jeg lurer på om Knausgård selv innser hvilket kjønnsrelatert sprengstoff han har plantet i litteraturen. Mye taler for det, men like mye taler imot.

Mitt bankende hjerte

På den ene siden presenteres fakta, erfaringer og myter om «det evig mannlige», her beskrives all slags levd erfaring (sjelstilstand, hverdagslige gjøremål, seksuelt konnotert kroppslighet), her velter man seg i skam, skyld og utilstrekkelighet. Parallelt med oppramsing av navn på skrivende menn, som skal signalisere seriøse forfatterspirer, utspiller det seg en fengslende og på mange måter nyskapende skildring av en gutts, mann og fars vanskelige sosialisering. «Hør mitt bankende hjerte,» roper vår unge antihelt fortvilet i femte bind. Og vi hører det.

Utvalgt og opphøyet

På den annen side: Med mannslitteraturens ensomhetsfetisjisme følger kravet om å være utvalgt og opphøyet. Man aner en selvbekreftende mytologisering som tiltar underveis. Til slutt sitter leseren igjen med eksistensen, beskrevet som et høyere anliggende menn imellom. Det brennende spørsmålet om hvordan man blir (en ny?) mann, kokes ned til et seigt drama mellom en fascistoid farstype og en krenket junior, som i sjette bind vil ha oss til å tro at han gjennom denne tvekampen har modnes til en «god» far. Som om den fremste drivkraften bak familiedannelsen har vært å vinne over den «onde» faren.

Såpeglatt familieidyll

På de siste sidene håper Karl Ove å ha «lært» hvordan man støtter sin kvinne (etter å ha disset henne systematisk gjennom fem bind). Familieidyllen som utmales på de siste sidene, er såpeglatt.

En kvinnelig leser blir fristet til å sukke med Karl Oves mor: Det føles vanskelig å bli redusert. Knapt noen av kvinnene i romanen får ytre annet enn trivialiteter. Det «tunge» snakket er forbeholdt menn, særlig gjelder det dialogen mellom Karl Ove og hans tilbedende bestevenn Geir. Men kanskje er det forfatterens mening at vi skal gjennomskue den «nye» mannen som en ulv i fåreklær?

Troll til kjerring

Slik kan man tolke det andre bindets overtydelige innføring i kunsten å temme et troll av en kjerring: Nekte henne din kjærlighet når hun trenger den mest og true med å forlate henne hvis du ikke får skrive når du vil. Det er klart at hustruen blir depressiv! Skildringen av henne som et stykke ubegripelig natur med et mørke i seg som truer småbarnsfamiliens funksjon i hverdagen, er provoserende. Tilsiktet?

Ureflektert mannsfokusert

Siden den unge Werther overførte sin megalomani på stakkars Lotte, vrimler det mannlige galleriet av villfarne genier med kvinneproblemer. Knausgård henviser knapt til en eneste kvinnelig forfatter, heller ikke til mannlige feminister som Ibsen eller Almqvist. Så hvor skulle han ha lært at det går an å skildre kvinner som noe annet enn fjols? Man blir det man leser: Verkets handling er ensidig til det latterlige og ureflektert mannsfokusert. Ikke rart at gutten blir et lett offer for den mannlige kanonformasjonens tyranni.

I 2012 burde det ikke være en ønskedrøm at en forfatter, uansett kjønn, har studert Simone de Beauvoir. Jeg vil så gjerne tro at Knausgård har gjort det, selv om hans alter ego heller skulle dø enn å lese en kvinnelig filosof. Han er typen som absorberes av Hitler-diskursen, uten å innse at han er en slags intimfascist i ekteskapet, der Linda er undermennesket.

Flukt fra ansvaret

Leser man Det annet kjønn som en skjult mellomtekst til Min kamp, faller Karl Oves adferd overfor kvinner generelt og Linda spesielt på plass. Litt genialt skildres hvordan Karl Ove tror at han «er subjektet, han er det absolutte, hun er den Andre». Mannen reproduserer tvangsmessig sin «inautentiske attityde» til kvinnen som om århundrenes konstruksjon av det «annet kjønn» var en naturlov den dag i dag. Høydepunktet er når den «dyptliggende medskyldigheten» løftes frem, en slags appell til bøddelen som oppveier motet til å våge å være subjekt i sitt eget liv.

Ifølge Simone de Beauvoir er det denne formen for medskyldighet mannen håper å finne i kvinnen når han «alienerer seg i henne som objekt». Hos Knausgård blir det en partisk skildring som har som mål å renvaske Karl Ove for sviket mot Linda og en nærmest karikert flukt fra ansvaret for den kjønnskrigen han selv har manet til.

Med andre ord: Døp om Min kamp til Det første kjønn, og verket kommer til å bli en nordisk mannsklassiker.

Oversatt av Unni Wenche Grønvold