En korsipper står frem

Solen smilte til meg denne ettermiddagen. Gressmatten på Anfield lå innbydende og ventet på de rødfargede helter. Da 40 000 tilskuere reiste seg og stemte i You’ll never walk alone, følte jeg meg som en verdig del av et sterkt, følelsesladet fellesskap. Jeg var bidragsyter i verdens største kor, og sang The Kops’ klubbsang til mitt kjære fotballag Liverpool så tårene rant. Akkurat der og da var jeg en stolt korsipper. At kampen også var til å grine av, er en helt annen sak.

Treffende

Det er denne følelsen jeg har funnet så herlig treffende beskrevet mellom to permer av multiartisten Ingrid Bjørnov. 35 år etter at hun kastet fra seg korkjolen, står hun nå frem og karakteriserer seg som en korsippe, en som griner ved lyden av Mozarts Grosse Messe i C-moll.

Ni år gammel begynte hun i kor, først og fremst for å få kloa i den røde krimplinkjolen. Med brune briller, høy panne og fullt utvokste føtter sang Bjørnov seg inn i et musikalsk fellesskap som har preget henne for livet. Erfaringene og opplevelsene er formidlet med et herlig skråblikk i boken Se Norges blomsterdal - livet døden.

Det er all grunn til å slå et slag, for ikke å si, skrive en personlig, inderlig følt historie om sangfellesskapet. Når alt annet går skeis oss mennesker imellom, så kan vi i det minste ty til sangen. Den har reddet oss i kriser, sorg - og løftet oss i gledesstunder, så lenge mennesket har eksistert.

Visste du det ikke allerede, så er det bare å bøye seg for fakta: Korfamilien er etter idretten den største folkebevegelsen her til lands. Mellom fire og fem prosent av Norges befolkning synger i kor. De forter seg hjem fra jobb, hiver i seg middagen og springer av sted til flerstemt samvær, slik Bjørnov uttrykker det.

Jeg leter også etter et kor som passer for meg. Etter en kort og intens karrière i det nystartede elevkoret på Ås ungdomsskole i 1968, lå veien i grunnen åpen for en lang og trofast innsats i korbevegelsen.

Ny vår

Men stemmeskiftet og en stadig stigende interesse for kvinner, vin og uorganisert sang, satte en effektiv stopper for kveldsøvinger under dirigentens strukturerte ledelse. Jeg drev det strengt tatt ikke lenger enn til å synge i kor med Robert Plant og Tom Petty når de veltet sine godlåter ut av tunge høyttalerbokser i dunkle kjellerrom på 70- og 80-tallet.

I virkeligheten har jeg i mer enn 40 år lengtet etter en ny vår som korsanger. Ventet på at ett eller annet kor skulle komme susende forbi og trekke meg inn i sine rekker. Jeg vil ut av gruppen Bjørnov omtaler som mumlerne, alle dem som gjerne stemmer i, så sant teksten på refrenget er identisk med tittelen på sangen.

Så takk, Ingrid Bjørnov, for at du setter ord på denne rare, herlige sinnsstemningen som inntrer når vi samler oss og synger i kor. Rent eller falskt, kjent eller famlende ukjent: Vi føler oss sterke, trygge og lette til sinns når vi lar det stå til, og kjenner at sidemannen også sliter med å nå den samme tonen, treffe den samme tekststrofen presist.