En moderat dystopi: Hvor galt kan det gå?

Minerva

Jeg er stadig blitt utfordret av dem som er mer skeptiske til innvandring enn jeg selv er, til å være mindre optimistisk, mindre opptatt av å fokusere på gode sider ved innvandring eller positive trender i integrering. Bjørn Stærk kalte meg nylig ”koseliberal”, og jeg lovet å svare på utfordringen.

Jeg er generelt tilhenger av nyanseringer i debatter om omstridte spørsmål, som innvandring. Nyansering er ikke ubegrunnet optimisme; dens mål er jo en mer presis problembeskrivelse. Likevel vil jeg komme kritikerne i møte på ett punkt: Når man skal ta beslutninger om en fremtid som alltid er preget av usikkerhet, bør man ikke bare ta hensyn til hva man mener er mest sannsynlig. Man bør også ha en idé om utfallsrommet. Derfor kan det være klokt å ha en formening om hva man mener om faktorer som kan bidra til at det går dårligere enn man tror.

De som enten støtter dagens innvandringspolitikk, eller, som meg, ønsker en viss innstramning, men likevel er kritisk til den mer alarmistiske analysen av innvandring, er kanskje ikke alltid like tydelige på hvor galt vi tenker oss at det i verste fall kan gå med fortsatt høy innvandring. Det kan enten skape et inntrykk av at man ikke tar inn over seg risikoen innvandring medfører når man tar politiske beslutninger som påvirker innvandringstempoet; eller det kan faktisk føre til at man ikke tar inn over seg risikoen. Begge dele er skadelig.

En slik nyttig pessimisme er imidlertid ikke det samme som et worst-case scenario. For den som vil se et eksempel på en mørkere, og etter mitt skjønn mindre opplysende, dystopi, har Aftenposten i dag en slik av Gert Nygårdshaug. Men nesten i enhver sammenheng vil det være mulig å tenke seg worst-case scenarier så ille at dommedagsbasunene vil lyde.

Vil du tillate karikaturtegninger av religiøse fenomener? Ja, men hva om det fører til økt polarisering, og er en del av en dehumaniseringskampanje slik det var i Hitler-Tyskland? Og så ender du i Holocaust. Vil du tillate minareter? Ja, men hva om de brukes som spydspisser for militant islamofascisme, inspirert av Mein Kampf? Du ender lett i Holocaust der også. Og da vil du iverksette alskens dypt illiberale og dypt skadelige tiltak for å forhindre det.

Et pessimistisk scenario må ta utgangspunkt i eksisterende negative trender, og anslå et plausibelt negativt utfallsrom, som man ser i sammenheng med den øvrige utvikling i samfunnet og motvirkende trender. Det er en slik moderat dystopi jeg vil forsøke å beskrive i denne artikkelen.

Trender

For å kunne si noe om hvordan et pessimistisk scenario vil arte seg, må vi si noe om hva slags trender vi tror vil gjøre seg gjeldende. Noen områder av spesiell betydning for pessimister vil være økonomisk integrering, kriminalitet og kulturelle og religiøse forhold.

Som SSB påpekte i sine prognoser nylig, er arbeidslivsdeltagelsen i snitt betydelig lavere blant innvandrere særlig fra Asia og Afrika. I et pessimistisk scenario vil dette fortsette. I sin prognose la byrået til grunn at innvandrernes barn vil bli som nordmenn. Det finnes en del grunner til å tro at det kan gå i den retningen, basert på det vi foreløpig vet om barn av innvandrere fra Pakistan og Tyrkia.

I et pessimistisk scenario må vi derimot legge til grunn at det ikke vil gå like smertefritt for innvandrere med landbakgrunn som idag i gjennomsnitt har størst problemer. Det gjelder for eksempel Afghanistan, Somalia og Irak. Dette kan for eksempel skje hvis disse innvandrergruppene i snitt har vesentlig lavere sosial kapital enn tidligere innvandrergrupper, hvis integreringen i arbeidsmarkedet blir dårligere, eller hvis det blir dårligere økonomiske tider.

Innvandrere fra Asia og Afrika, og i noen grad Øst-Europa, er overrepresentert, til dels sterkt overrepresentert, på dagens kriminalitetsstatistikker, som Minerva har skrevet om tidligere. Det finnes mange grunner til å håpe at dette vil bedre seg over tid. Men i et pessimistisk scenario kan vi anta at det ikke gjør det, og kanskje snarere tvert imot. Spesielt dersom disse gruppene faller utenfor arbeidsmarkedet, er det grunn til å frykte en slik utvikling.

Islam til sist: Trenden idag er at et stor flertall av norske muslimer blir mer ”vestlige” over tid, både i form av opplevet tilhørighet til storsamfunnet og i form av noen grad av sekularisering. Imidlertid vet vi det i andre land – for eksempel Frankrike og England – er en større andel som beholder eller utvikler verdier som kolliderer med storsamfunnets. For et pessimistisk scenario er det rimelig å tenke seg at Norge vil ligne mer på slike land.

En slik utvikling kan følge av en intensivering av konflikter der islam på en eller annen måte er involvert – for eksempel uro og ustabilitet etter den arabiske våren, en ny voldsspiral i konflikten mellom israelere og palestinere, og skjerpede fronter i den hjemlige debatten om islam. Det kan da skje at splittelsen mellom ”norsksinnede” og ”umma-sinnede” muslimer blir sterkere, og at det blir relativt flere i den siste gruppen.

Tall

En siste trend vi må si noe om, er størrelsen på innvandringen. Integreringen, særlig i annen generasjon, har ikke gått så helt galt hittil, og det fremstår lite sannsynlig at dagens innvandrere, uten ytterligere innvandring, skal utgjøre et større problem i fremtiden enn de gjør idag. Et pessimistisk scenario må basere seg på en antagelse om en fortsatt stor, og kanskje økende innvandring, av personer som er vanskelige å integrere, og som i verste fall kan bidra til å gjøre dem som allerede er her vanskeligere å integrere.

Hvis integreringen fungerer dårlig og innvandringen bringer med seg problemer, vil problemet være større jo større innvandringen er. SSB anslår en innvandrerbefolkning på 1,35 millioner i 2050, og omtrent en halv million barn av to innvandrerforeldre, av en befolkning som totalt nærmer seg syv millioner. Et pessimistisk scenario bør ta høyde for at det er en større innvandring enn prognosene legger til grunn.

I et pessimistisk scenario bør vi regne med at det i 2050, i fravær av en markant innstramning av innvandringspolitikken, kan være så mye som 2,5 millioner innvandrere og barn (og i noen grad barnebarn) av innvandrere, som da vil utgjøre en tredjedel av en befolkning på omtrent 7,5 millioner innbyggere. Vesentlig mer enn dette er ikke realistisk med mindre det oppstår storkriger globalt. Slike storkriger fremstår ikke som sannsynlige, og skulle de likevel oppstå, vil en norsk innvandringspolitisk respons være vanskelig å forutsi.

Det er store gjennomsnittsforskjeller på en lang rekke indikatorer på økonomisk og sosial integrering mellom ulike landbakgrunner hos innvandrere. For mitt pessimistiske scenario kan et anslag være at drøyt halvannen million har bakgrunn fra Asia og Afrika, inkludert en snau million muslimer, eller omtrent 13 prosent av befolkningen. Dette anslaget er nesten dobbelt så høyt som det SSB har gjort for andelen muslimer i 2060, og er nok helt på grensen av hva som er rimelig, selv i et pessimistisk scenario.

Fra Asia og Afrika vil det også være et større antall kristne med afrikansk bakgrunn, thailendere, filippinere og kinesere. I et slikt scenario kan vi også regne med 3-400 000 vesteuropeere og 6-700 000 østeuropeere, hovedsakelig polakker, russere, litauere, latviere og rumenere. Blant sistnevnte gruppe vil en stor andel formodentlig være roma.

Hvor store er disse tallene? En måte å diskutere tall på, er å sammenligne med andre land med betydelig minoriteter. I USA er for eksempel idag omtrent 30 prosent av befolkningen enten svarte eller latinamerikanske. Dette er grupper som på samme måte som det vi i et pessimistisk scenario frykter for innvandrergrupper i Norge, i snitt scorer dårligere på en rekke sosiale indikatorer, som økonomi, kriminalitet, velferdsavhengighet. Omfanget på sosiale og økonomiske problemer avhenger selvsagt i stor grad av akkurat hvordan de arter seg, men for diskusjonen av økonomiske problemer og kriminalitet i en fremtidig norsk dystopi, kan dagens USA være noe man kan ha i bakhodet.

Fattigdom og etnifisert ulikhet

Med disse pessimistiske trendene og tallene, vil Norge bli vesentlig fattigere per innbygger enn vi ellers ville vært. Vi vil fortsatt være et rikt land – tallene er ikke store nok, og trendene er ikke sterke nok til å endre de grunnleggende forhold som gjør oss rike, inkludert oljen. Men vi som bor her idag, vil kunne bli vesentlig fattigere enn vi ellers ville vært, og i aller verste fall fattigere enn idag. Vi vil også kunne oppleve langt større sosiale forskjeller, og kanskje betydelige forslumming i flere storbyer, med sterkt etnisk segregering. Vi vil kunne se etnisk definerte fattigdomsfeller, ikke ulikt som har vært tilfelle i mange afroamerikanske samfunn.

Et annet problematisk utviklingstrekk som vi også kjenner fra USA, er ”etnifisering” av velferdspolitikken. Dersom nordmenn med innvandrerbakgrunn fortsetter å være sterkt overrepresentert i trygdestatistikkene, kan støtten til visse typer velferd i befolkningen for øvrig synke markant. Som liberalkonservativ ser jeg enkelte positive aspekter ved en viss reduksjon av enkelte av programmene i velferdsstaten, der disse enten går for langt i å redusere valgfrihet eller det mangfold familier, bedrifter og organisasjoner bedre skaper selv, i for stor grad redusere betydningen av valg de fleste kan forventes å ta selv, eller der innretningen gir for gale incentiver eller ikke bidrar til sosial utjevning.

Likevel ser jeg etnifisering av velferdsspørsmålet som svært negativt: Det blander identitetspolitikk inn i spørsmål om rettferdighet, personlig ansvar og fordeling. Resultatet kan raskt bli både at eventuelle velferdskutt ikke skjer på gode måter, og uten noen reell empati med dem som eventuelt rammes av kutt.

Kriminalitet

Innvandrere er altså til dels sterkt overrepresentert på mange kriminalstatistikker. Det gjelder både voldskriminalitet, inkludert voldtekt, og for mange typer vinningsforbrytelser. Det er klare forskjeller mellom ulike landbakgrunner her, men i vårt pessimistiske scenario blir det flere av alle grupper som er overrepresentert på disse statistikkene.

Det betyr i utgangspunktet at det blir mer kriminalitet. En delvis motvirkende trend er at det i dag er en nedadgående trend i befolkningen for øvrig for visse typer kriminalitet – for eksempel drap. Selv om antall drap, for eksempel, i et pessimistisk scenario vil være høyere enn det ville vært med lavere innvandring, vil det ikke nødvendigvis være vesentlig høyere enn det var i for eksempel 1990. For andre andre typer kriminalitet, som voldtekt, vil økningen ofte komme på toppen av en forutgående (registrert) økning.

Økt kriminalitet kan ha ganske omfattende virkninger i et samfunn. Selv om tiden da man lot bil og husdør stå åpen enten er forbi eller aldri egentlig har eksistert i større byer, vil en økning kunne bety stadig strengere sikkerhetstiltak, både privat og offentlig. Det gir et mindre åpent samfunn.

Økningen i kriminalitet kan motvirkes – mange amerikanske byer lyktes for eksempel i å redusere voldskriminaliteten betydelig fra 1980-tallet og fremover; men i vårt pessimistiske scenario bør vi nok regne med at vi ikke lykkes like godt i dette.

Ekstremisme

Et av punktene det har vært knyttet størst uro til, er islam og muslimsk ekstremisme. I vårt pessimistiske scenario vil konfliktorienterte retninger innen islam være et betydelig innslag i Norge, og vil i noen grad møtes av ekstreme, og kanskje militante, nasjonalister.

Hvis omfanget er stort nok, kan de underliggende verdiene og religiøs organisering ha politiske implikasjoner gjennom valg. Som vi har sett overfor vil andelen muslimer i samfunnet være om lag 13 prosent i dette scenarioet, mens innvandrere som helhet utgjør nærmere en tredjedel (blant disse inngår dog grupper som ikke adskiller seg nevneverdig fra majoritetsbefolkningen politisk). Det er klart nok til å påvirke politikk – slik ”the black vote” eller ”the latino vote” er blitt begreper i amerikansk politikk – men, slik jeg ser det, heller ikke i et pessimistisk scenario under noen omstendighet nok til å bidra til grunnleggende politiske endringer. Dersom innvandrere fortsetter i stor grad å stemme på partier på venstresiden, kan det imidlertid bety at politikken flyttes permanent litt mot venstre. For meg er dette selvfølgelig klart negativt.

Selv i et pessimistisk scenario gir det ingen mening å anta at størstedelen av muslimene vil være islamister eller radikale religiøse på en politisk betenkelig måte – det står i for stor motsetning til erfaringene vi har høstet så langt. Men at andelen er vesentlig større enn idag, må vi likevel kunne tenke oss i et slik scenario. I enkelte byer og kommuner på Østlandet – som Oslo, Drammen og Lørenskog – vil andelen islamister kunne være politisk betydningsfull. Vi kan for eksempel se fremveksten av religiøse partier, vi kan se krav om alkoholfrie områder, eller enda mer ubehagelige forslag.

Gjennomslaget vil sannsynligvis være nokså begrenset, men spenningene kan være betydelige likevel. I mitt pessimistiske scenario ser jeg også for meg mer og mer ytterliggående nasjonalisme. Også dette kan ha politiske konsekvenser. Bydeler og mindre kommuner kan i verste fall oppleve enten halvfascistiske eller islamistiske partier i nøkkelroller.

Med økt ekstremisme må vi også være åpne for at vi kan oppleve terrorisme. Bombene i London i 2005 er et eksempel på en type islamistisk terror som kan skje også i Norge. 22. juli bør illustrere at trusselen også kan komme fra militant nasjonalisme. Sikkerhetstjenestene jobber kontinuerlig for å avverge terroranslag, og lykkes i stor grad – derfor er det ikke rimelig, selv i et pessimistisk scenario, å anta at dette vil ha et veldig stort omfang.

Rimelige sammenligninger kunne være den britiske erfaringen med IRA og den spanske med ETA. Det finnes andre vestlige erfaringer med terrortrusler, som togbombene i Paris i 1995; eller mer ekstreme og permanente terrortrusler, som Israel, særlig under den andre intifadaen. Med forutsetningene som ligger i mitt pessimistiske scenario, virker den israelske erfaringen altfor ekstrem – konflikten den er en del av vil ikke kunne gjenskapes i Norge. Samtidig kan vi frykte at antall dødsfall vil kunne være større enn det som fulgte av IRAs og ETAs kampanjer.

En permanent økt terrortrussel, og tidvise vellykkede, eller delvis vellykede anslag, vil kunne bidra til å polarisere samfunnet og vil kunne åpne døren for at sikkerhetstjenestene blir politisk viktigere. I et pessimistisk scenario kan vi derfor se for oss en situasjon som kan ha likhetstrekk med alle de vestlige samfunn som tidligere har vært utsatt for større terrortrusler.

Politiske implikasjoner

De negative virkningene av innvandring jeg har beskrevet her, er ikke det jeg anser som sannsynlig. Min ”koseliberale” frende Kristin Clemet har godt beskrevet at denne type ”dystopier” ikke har slått til tidligere.  Ikke desto mindre er det klart innenfor rammene av det tenkbare. Det er politisk relevant å ha det i bakhodet når man utformer politikk.

Det er en av flere grunner til at jeg altså ønsker innstramninger i innvandringspolitikken der jeg mener det er forsvarlig, selv om jeg anser sjansen for at det skal gå så dårlig som jeg har beskrevet som liten. Det gjelder også selv om jeg har mange forslag til politikk for å motvirke mange av de potensielt negative trendene; at man har et ønske om å føre en god politikk, er ikke noen garanti for at en slik politikk faktisk vil bli ført.

Samtidig er det par viktige poenger som bør understrekes: De negative virkningene jeg har skissert, sammenligner implisitt med en situasjon med vesentlig lavere innvandring. Om dette skjer fordi folk slutter å ønske å komme hit, er det en rimelig sammenligning. Men om det skjer fordi Norge fullstendig slutter å ta imot for eksempel asylsøkere, og i økende grad sender folk hjem til den sikre død, eller melder seg ut av Europa, vil alternativene kunne ha andre, og til dels ubehagelige implikasjoner i seg selv. En full stopp i innvandring innebærer, slik jeg ser det, også et farvel til viktige norske verdier.

Det andre som er viktig å understreke, er at selv en slik moderat dystopi er voldsomt langt fra de borgerkrigslignende tilstandene som trekkes frem av det jeg betegner som alarmister. Norge er ikke Jugoslavia eller Libanon, og kommer ikke til å bli det selv med økt muslimsk innvandring. Det er for mange fundamentale, strukturelle forskjeller mellom våre land til at det er innenfor det som bør inngå i et pessimistisk scenario.

En norsk dystopi kan vise seg å bli så fattig som Frankrike er idag, med raseproblemer og kriminalitetsproblemer som minner om USA, og med terrorisme som minner om Storbritannias erfaringer med IRA.

Det er en dystopi – men det er en moderat dystopi.