En stille bønn for byens mange små plasser

Politikerne har bestemt seg for at flertallet av disse boligene skal bygges i Oslo øst og nord. Det er en fare for at de ser seg blinde på tall og glemmer byens behov for sammenhenger og forbindelser.

Når sentrumsområdene i Oslo indre øst regnes som attraktive for mer fortetting så er det ikke jomfruelig mark utbyggerne ser etter. Det er det ikke stort igjen av, og om noen truer de offentlige grønne områdene så er det snarere skole- og barnehageutbygging enn boligbygging. De attraktive utbyggingsområdene er de lurvete, litt slitne områdene, de som på en måte ”ikke er noe”, dem man glemte å bygge igjen under forrige boom.

Ofte har de en vanskelig beliggenhet, utfordrende verneinteresser eller en noe lavere økonomisk avkastning. Når de nå fanger utbyggernes interesser så er det ene og alene fordi Oslos boligmarked er så presset som det er. Det gjør likevel ikke tomta enklere å jobbe med eller involverte aktører mindre krevende, og i så måte er det påkrevet med enda mer årvåkne politikere for denne vekstsesongen i Oslos historie.

Mellomrommene

Peter Groth i Asplin Ramm har uttalt at eiendomsutvikling i tradisjonell forstand er passé. Han sikter til at byutvikling er mye mer enn den enkeltes eiendom, og han har helt rett. Det er akkurat det det handler om i Oslo nå; byutvikling. Derfor er det så viktig at vi ikke ser oss blinde på enkeltprosjekter.

I hovedstadens mest attraktive sentrumsområder går diskusjonen høyt om kvalitet og helhetlig tankegang. Litt utenfor sentrum derimot, der hvor kameraet er slått av og hverdagsarkitekturen råder, glipper ofte helhetstenkningen. Det aller vanskeligste synes å yte mellomrommene den oppmerksomhet de fortjener.

Fordi vi bor i Oslo indre øst, og fordi vi har fulgt med i byens utvikling fra mer enn sidelinjen sømmer det seg med et eksempel fra mellomrommet mellom Vålerenga og Ensjø. Over Gjøvikbanen, i Kværnerdalen og på Ensjø har denne delen av byen tatt sin del av befolkningsveksten. Bare sistnevnte vil huse noe i nærheten av Lillehammers befolkning når den står ferdig. Midt mellom alle de nye boligprosjektene ligger Vålerenga. Hjemmebanen til mange av byens bevaringsverdige trehus blant annet.

I hjertet av bydelen ligger Vålerengaparken som et yndet rekreasjonsområde for nye og gamle beboere, og midt i parken ligger Vålerenga skole som vokser og vokser ettersom det ikke bygges skoler til de nye boligprosjektene. Vålerenga er med andre ord sentrum for flere enn seg selv og dermed aktualiseres spørsmålet om hvordan opparbeide gode forbindelser mellom det nye og det eksisterende?

Det er vår påstand at en utbygging som gir økt trafikkbelastning, jevner et attraktivt trehusmiljø med jorden og ikke evner ta ansvar utenfor sin egen tomtegrense er prosjekter byen kan leve godt uten.

Det er fremmet forslag om utbygging av hjørnet Etterstadgata/Strømsveien. Forslagsstiller er OBOS som vil bygge både boliger og kontorer. I seg selv er det ingen dum idé. Like bortenfor tordner E6 ned i Vålerengatunellen så kontorene må tjene som lydbuffer for boligene. Men for å få lønnsomhet i prosjektet har OBOS foreslått å rive to bevaringsverdige gamle hus og bygge seg ut i kanten av tomta ut mot veien.

En slik utbygging tar ikke bare livet av noen  gamle trehus, det stenger for all fremtid også veien for å skape en god møteplass og forbindelse mellom Vålerenga og Ensjø. Hvorfor ikke ta på alvor at man har skapt en ny bydel på Ensjø og sørge for at den knyttes sammen med eksisterende bebyggelse på en god måte?

På Sotahjørnet som så mange andre steder i byen står slaget om hvordan skape gode forbindelser mellom det nye og det gamle. Det er vår påstand at en utbygging som gir økt trafikkbelastning, jevner et attraktivt trehusmiljø med jorden og ikke evner ta ansvar utenfor sin egen tomtegrense er prosjekter byen kan leve godt uten.

Oslos bymiljø

For litt siden vant Oslo kommune Statens bymiljøpris. En pris som deles ut hvert år til kommuner som i særlig grad har evnet understøtte bymiljøet, det vil si tanken om at byutvikling er noe mer enn summen av den enkelte eiendomsutvikling. Det er god regulering, tett oppfølging og evnen til å se byen som en vev av ulikheter.

Oslo består av mange forskjellige bydeler, noen nye, noen eldre. Til felles har de at de utgjør byens reelle skattkammer, både for oss som bor her til daglig og dem som kommer på besøk. Som alle andre skatter må Oslos variasjon imidlertid ikke sløses bort, men forvaltes med omhu. Og er det et sted dagens politikere bør kjenne sin besøkelsestid så er det i byens mange mellomland, i det som binder de ulike bydelene sammen.

Det er vår stille bønn at Oslo står seg som en mangslungen by med ulike kvartaler og gode forbindelser i årene som kommer. Å se den bli et åsted for simpel telling av antall nye boliger fremfor en kvalitetspreget diskusjon av stedets muligheter, er intet mindre enn et knefall for enkleste vei ut.