Venstresosialisters forhold til det europeiske sosialdemokrati utgjør en fascinerende mosaikk. To revolusjoner definerer landskapet: den franske i 1789 og den russiske i 1917. I spenningen mellom disse to finner vi det ytterste venstres røtter i Europa.Men de nasjonale variasjoner er mange. I Sverige gjennomgikk kommunistpartiet en venstresosialistisk forvandling på 60-tallet og ble til "Vänsterpartiet kommunisterna" - VPK. I Norge og Danmark oppsto det egne venstrepartier som reaksjon på den kalde krigen, og for å "holde Arbeiderpartiet i øra", som nylig avdøde Finn Gustavsen sa det. I Danmark kom initiativet til Socialistisk Folkeparti - SF - fra den tidligere kommunisten Aksel Larsen. At han nå er avslørt som CIA-informatør, viser igjen at historien har ingen grenser. Hva blir det neste?

Revolusjonsarven.

Vesentlig på grunn av valgsystemet er det ikke oppstått noe venstresosialistisk parti i Storbritannia. De som prøvde seg på en venstrekurs - Michael Foot/Tony Benn - holdt seg innenfor Labour og drev partiet til marginalitet. En illustrasjon på vårt hovedpoeng. I Frankrike var rommet til venstre etter 1917 okkupert av kommunistpartiet. Mye av debatten dreide seg nettopp om hvem som var den fremste ivaretager av arven fra de to revolusjonene. Først på 70- og 80-tallet lyktes det Francois Mitterrand å marginalisere Stalins utpost hos gallerne. I Norge næret SF seg i 1960 av tre kilder: Kritikk av NATO-medlemskapet og frykt for atomopprustning. Et ønske om en sosialistisk planøkonomi. Og en utålmodighet med Arbeiderpartiets ledelseskultur og anti-intellektualisme personifisert i Haakon Lie.

Tysk-norske paralleller.

Det nystartede Die Linke ("Venstresiden") i dagens Tyskland, med røtter i valgalliansen "Alternativ for arbeid og sosial rettferd", står i samme tradisjon. Denne valgalliansen har sitt utspring i fagforeningsfolk. Også det norske SF hadde et betydelig fagforeningsinnslag. Men et valgsamarbeid med et tidligere kommunistparti, slik den tyske valgalliansen nå inkluderer PDS ("Demokratiske sosialister"), som er det tidligere øst-tyske kommunistpartiet, ville gitt Finn Gustavsen og Knut Løfsnes skjelvinger i 1961. Alliansefrihet og demokrati, det tredje standpunkt, var deres dagsorden. Den norske venstresamlingen i 1975 ble aldri noe av. Det norske kommunistpartiet NKP oppløste ikke seg selv. Det måtte historien selv gjøre.Det norske SF/SV ble også til før globaliseringen. Det gjorde deres kritikk av Arbeiderpartiet mer troverdig enn Die Linkes profil nå. De tyske venstresosialister vil møte stadige krav om å svare på realismen i deres økonomiske politikk. SF hadde et betydelig innslag av intellektuelle. Det har også den tyske valgallianse på venstresiden. Dens tiltrekning for intellektuelle er imidlertid begrenset av forskjeller i organisatorisk stil i moderpartiet. Det tyske sosialdemokrati mangler den tunge organisasjonskultur som drev så mange norske venstresosialister ut av Arbeiderpartiet. Noen lignende utmarsj fra det tyske sosialdemokratiske parti er derfor mindre tenkelig i dag. Tvert om, Die Linke er alt blitt angrepet av intellektuelle, fremfor alt den tidligere østtyske regimekritikeren Wolf Bierman.Én likhet består: I virkelighetens verden vil ideologisk renhet bli prøvet på ny og på ny mot maktens tilpasninger, med fare for nye avskallinger. Historisk har fraksjonskamper vært det europeiske venstres yndlingssport. I Die Linke er alt tendensene synlige. De vil bli som overflatekrusninger mot det som kommer med SV i Finansdepartementet!