ET KOMPROMISS på overtid reddet FNs klimamøte i Durban fra totalt havari i helgen. Utveien ble, som så ofte før, å skyve de vanskeligste problemene mange år inn i fremtiden. Med en stor dose velvilje kan kompromisset likevel karakteriseres som en slags seier for arbeidet mot klimaforandringer.
Statsminister Jens Stoltenberg sier at "dette er den beste avtalen vi kunne oppnå". Det er dessverre en presis beskrivelse. Det er bedre å oppnå noe enn ingenting. Tross alt var det en reell fare for at verden kunne gå inn i en periode uten en bindende avtale om klimautslipp.
KYOTO-AVTALEN skal nå forlenges etter 2012, med alle sine innebygde svakheter. Den største av disse er at avtalen gjenspeiler verden slik den var ved inngangen til 1990-tallet. Det innebærer at de etablerte industristatene i Europa påtar seg betydelige kutt, mens store forurensere som Kina og India slipper unna. USA, Japan og Russland kommer heller ikke til å være med. Med andre ord snakker vi om et system der 85 prosent av verdens utslipp ikke vil bli berørt.
Det mest positive som kan sies om Kyoto-avtalen, er at den representerer et forsøk på en forpliktende fordeling av de klimapolitiske byrdene. Man skal være temmelig naiv for å tro at et fullstendig bortfall av Kyoto-avtalen ville gjøre det lettere å oppnå en bedre avtale senere.
EN NY OG OMFATTENDE klimaavtale skal foreligge i 2015 og tre i kraft senest i 2020. Dersom det skal bli mulig, må det skje en grunnleggende endring av kriseforståelsen i de nærmere 200 landene som deltar i forhandlingene. Realiteten er at klimaspørsmål har rast nedover den politiske dagsorden de siste to-tre årene.
Slik verden ser ut ved inngangen til 2012, finnes det svært ulike perspektiver på fremtiden. Europa og USA sliter økonomisk og er faretruende nær et alvorlig tilbakeslag. Behovet for arbeidsplasser og vekst gjør at det er minimal stemning for nye klimarestriksjoner, om de er aldri så godt ment.
I Asia, Afrika og Latin-Amerika opplever mange samfunn en økonomisk fremgang som var utenkelig for noen år siden. Befolkningen øyner håp om litt av den velstanden som de rike landene har tatt for gitt i mange tiår. Dette gir heller ikke grobunn for klimapolitisk kompromissvilje.
DE GIGANTISKE KLIMAMØTENE bør ta seg en pause. Ingen er tjent med årlige skuffelser som bare forsterker pessimismen. Et konstruktivt forslag er å hamre ut løsninger på enkelte sektorer, for eksempel hvordan et fremtidig klimafond for fattige land skal finansieres. Slik kan man kanskje sørge for at neste toppmøte har et bedre startgrunnlag for en ny avtale.
Arbeidet mot klimaforandringer tåler ikke mange flere Durban-konferanser.
Kommentarer