For et par måneder siden kom brevet fra UDI som jeg lenge hadde lenge på. I desember i fjor sendte jeg søknaden om statsborgerskap. Nå hadde det gått 10 måneder. Jeg var spent og gledet meg. Endelig kunne også jeg bli norsk statsborger, ikke bare leve her. Gleden varte ikke lenge. Med tykke bokstaver sto det øverst på brevet: AVSLAG. Jeg hadde fått avslag. Det å være født i Norge og å ha tilbrakt så å si hele barndoms- og ungdomstiden her var ikke godt nok. Jeg er ikke ønsket som norsk statsborger. Her sto det svart på hvit.

Mistet bostedstillatelse

Jeg ble født i Norge, men fikk tysk statsborgerskap ettersom foreldrene mine er fra Tyskland. De kom til Norge rett etter videregående og har bodd her siden. De første årene tilbrakte jeg i Oslo. Der besøkte jeg en åpen barnehage, ble kjent med andre barn, som norske barn flest. Da jeg var 2,5 år gammel tok mine foreldre meg med til Nicaragua. Der skulle de jobbe for den norske bistandsorganisasjonen SAIH, Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond. Det jeg husker fra den tiden er de venner jeg fikk, de mange dyrene vi hadde og det varme klimaet. Det skjedde noe annet også – noe som ingen av oss la noe særlig merke til, men som skulle vise seg å være skjebnesvangert for meg. Min mor mistet sin bostedstillatelse i Norge etter at hun hadde vært utenfor landet i 2,5 år, et halvt år lenger enn det som var tillatt. Det hjalp ikke at hun hadde jobbet for en norsk organisasjon, med norsk lønn og skattet til Norge. Hun måtte søke om ny tillatelse, men fikk anbefaling om å søke en EØS oppholdstillatelse. Min oppholdstillatelse var knyttet til hennes. Jeg var fem år gammel da vi kom tilbake til Norge. Vi flyttet til Lillehammer. Jeg begynte først i barnehagen og etter et halvt år startet jeg på skolen.

Norsk er mitt språk

I dette siste året har jeg tenkt mye over hva jeg vil gjøre i fremtiden, hvor jeg hører til, hva som er mitt hjemsted og mitt hjemland. Det meste av min levetid har jeg så langt tilbrakt på Lillehammer. Hele min skolegang, bortsett fra et utvekslingsår i utlandet, har jeg gått på norsk skole. Jeg har norske venner, og er blitt preget av norsk kultur. Jeg kan prate både engelsk og tysk, men det er norsk som er mitt språk, min språklige referanse for alt jeg tenker, føler og drømmer om.

Det var derfor helt naturlig for meg å søke om norsk statsborgerskap i fjor. Det er her jeg hører hjemme. Her har jeg blitt den jeg er. Jeg er 18 år nå og vil fortsette å leve her. Brevet med avslaget var et stort sjokk for meg. Avslaget begrunnes bl.a. med at jeg ikke har gjennomført 300 timer godkjent norskopplæring. Hallo, kjære UDI. 13 år med norskundervisning i norsk skole er nok nærmere 3000 timer enn 300. Når saksbehandleren har brukt ti måneder til å behandle søknaden min, med tilgang til personnummeret mitt og alle offentlige registre, burde han kanskje ha sett at også skolene i Lillehammer har forsvarlig norskundervisning. (De har i hvert fall klart seg godt i de nasjonale prøvene).

Mens jeg var borte ble loven om oppholdstillatelse for EØS borgere endret. Siden jeg ikke var i landet, ble jeg registret som utvandret uten å få beskjed om det. Det føles som om det jeg mener og tenker ikke teller.

Kan du hjelpe meg å forstå? Hallo, kjære UDI. 13 år med norskundervisning i norsk skole er nok nærmere 3000 timer enn 300.