• Sammen med motparten må LOs Tone Rønoldtangen, Unios Arne Johannessen og YS’ Pål Arnesen diskutere hvordan lignende streiker kan unngås i fremtiden.

    FOTO: Tore Meek, NTB Scanpix

Ett eller annet gikk galt

Lærdommer. Så snart streikene i offentlig sektor er over, bør de ansvarlige sette seg ned for å finne ut hva som gikk galt.

Å forklare den norske streiken til utlendinger er umulig. I et Europa der de store gruppene har hatt synkende kjøpekraft, eller i beste fall stillstand, virker det ufattelig at noen streiker når de tilbys 4 prosents lønnsvekst, som vil gi en kjøpekraftsforbedring på fenomenale 3 prosent.

Industriens arbeidsgivergeneral, Stein Lier-Hansen, ville nok blitt oppfattet som en spøkefugl når han kaller årets industrioppgjør moderat.

I utgangspunktet er det den samme moderasjonen de ansatte i staten og kommunene streiket for å få ta del i.

Krangelen sto i realiteten om promiller og noen hundrelapper for å lukke gapet mellom ansatte i privat og offentlig sektor.

Nå må først streikegeneralene forsøke å overbevise medlemmene sine om at den første storstreiken i offentlig sektor på nesten 30 år var verdt prisen.

Streikeretten

Det har vært mange mindre konflikter i staten og kommunene de siste tiårene. Hver gang dukker spørsmålet opp, om streik er et fornuftig virkemiddel i offentlig sektor.

Poenget med en streik er å skade arbeidsgiver. Legger arbeiderne i en normal bedrift ned arbeidet, må arbeidsgiver regne på om den tapte produksjonen koster mer enn å innfri de ansattes krav.

De streikende på sin side må vurdere de langsiktige skadene. Om kundene finner andre leverandører, har ikke de streikende noen jobb å gå tilbake til.

De pleide å legge listen så høyt før lønnsoppgjør at de enkelt kunne løpe under uten å rive.

I offentlig sektor sparer arbeidsgiveren penger når de ansatte ikke møter på jobb. Det er kunder, skattebetalere, barnehageforeldre, pleiehjemspasienter, cruisepassasjerer, barnevernsbarn og alle andre som får alle ulempene.

Derfor er det ikke rart at det spørres om hvorfor man ikke begrenser offentlig ansattes streikerett.

Svaret er kort og godt at det vil være å ta fra dem en menneskerettighet. Man har rett til å organisere seg og forhandle kollektivt om prisen på arbeidskraften sin. Dette er en form for kartellvirksomhet selv EU godtar.

Offentlig ansatte har selvsagt samme rett som alle andre. Men vi må kunne forvente at de forvalter den ansvarlig.

Det kunne være interessant å høre partene forklare hvorfor det er fornuftig å kaste landet ut i en storkonflikt, for noe som i den store sammenhengen virker som knapper og glansbilder.

Provokasjoner

Samtaler med aktørene under streiken ga noen pekepinner om hvorfor det gikk som det gikk. De bærer selvsagt preg av at samtalepartnerne var i konflikt, og hadde interesse av å sverte alle andre enn seg selv:

Staten provoserte unødvendig. LO velger å rette skytset mot statens personaldirektør, for å ikke svekke sin egen regjering. YS og Unio sikter høyere for å treffe de ansvarlige, som de mener er administrasjonsministeren, finansministeren og statsministeren. De mener at den ferske personaldirektøren har hatt uklare fullmakter og ikke helt forsto spillet.

Samtidig mener de at hun i like stor grad mottok ordre fra finansministeren som fra administrasjonsministeren. «Og bakom suser Stoltenberg», kan oppsummere stemningen i YS og Unio.

Nye regler

At Regjeringen kom med revidert nasjonalbudsjett midt i meglingen, og kuttet forventet lønnsvekst fra 4 til 3 ¾ prosent, ble oppfattet som at reglene ble forandret under spillets gang. Arbeidstagerne er hellig overbevist om at lønnsveksten blir på godt over 4 prosent.

Da staten fremmet krav om å svekke reglene som beskytter normalarbeidstiden, ved at de statsansattes organisasjoner skal miste sitt veto mot store endringer, slet selv LO Stat med å ta dem på alvor. I Stortinget er dette det store skillet mellom opposisjon og posisjon. Arbeiderpartiet fremstiller seg som forsvareren av denne regelen.

Fagforeningene må svare for hvilke forventninger de bygget opp før oppgjøret. Her peker alle andre, både arbeidstagere og arbeidsgivere, på Unio. Lærernes, politiets, sykepleiernes og de andre høyskolegruppenes organisasjon har lang tradisjon for dette. Allerede mens de het Akademikernes Fellesorganisasjon, pleide de å legge listen så høyt før lønnsoppgjør, at de enkelt kunne løpe under uten å rive.

Les også

Klare for sen meglingskveld

Partene i de statsansattes streik har handlet inn mat og drikke for å holde det gående.

Lederne Anders Folkestad og Arne Johannessen sto derfor i en solid tradisjon da de gjorde det klart at resultatet måtte godt opp på firetallet. Men det gjorde ikke livet lettere, hverken for dem selv eller motparten.

Man kan neppe vente at lederne i LO og YS hjelper arbeidsgiverne ved å snakke ned forventningene. De spente ikke buen like høyt som Unio, men har også gitt medlemmene håp som ikke kan innfris.

I utgangspunktet er det fire hovedorganisasjoner som forhandler mot arbeidsgiverne i staten og kommunene. LO, YS og Unio er forholdsvis godt samkjørte, selv om de har sprikende interesser når det gjelder hvordan den samlede potten fordeles.

Akademikerne

Krangelen mellom disse tre og Akademikerne var et av elementene folk flest har vanskelig for å forstå, men den lå under mange av konfliktene.

Akademikerne har en helt annen ideologi, med vekt på å bruke markedskreftene for å presse opp lønnen. De organiserer gruppene med høyest utdannelse, og nesten alle har et alternativt arbeidsmarked i privat sektor.

I alle landets kommuner, bortsett fra Oslo, har Akademikerne en egen tariffavtale som et stykke på vei gir dem gjennomslag. I Oslo og Staten er det et viktig mål for de tre andre å blokkere Akademikernes ønske om egen avtale.

Det var viktig da LO-forbundene i Oslo kommune inngikk avtale samtidig med Akademikerne. I utgangspunktet var det oppsiktsvekkende, de godtok tilbudet fra et blått byråd, som utløste streik mot en rødgrønn regjering på nasjonalt plan.

Men de hindret Akademikernes sololøp.

Den norske modellen

De som satt rundt forhandlingsbordet har forhåpentligvis en klarere idé om hva som gikk feil, enn oss på utsiden. Men de har åpenbart vanskeligere for å innrømme at begge sider må ta ansvar.

Statsministeren reiser verden rundt og skryter av «den norske modellen.» Organisasjonene baserer sin eksistens på at trepartssamarbeidet fungerer. Skal systemet fortsatt ha troverdighet, bør de unngå slike streiker i fremtiden.

Les også:

Siste fra Meninger

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

De digitale rovdyrene

Internett er grunnleggende sett et lovløst landskap, der et stort antall rovdyr er på stadig jakt etter nye ofre.

Skremmende ordning

Hvorfor lar vi tilfeldige folk, uten opplæring, pleie de svakeste i samfunnet?

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer