Det virker så lenge siden Tore Ryens serie Karl & Co som ble sendt på TV 2 i årene 1998–2001. Der var det fysisk forviklingskomikk og roping rund baut når konfliktene og manus ikke holdt.
Da Atle Antonsen intervjuet Lars Saabye Christensen på glattisen ti år senere, var det hylende morsomt, men også en metakommentar til fallehumoren. Dette kan ikke islendingene ha fått med seg. Nattskiftet bygger nemlig på serien Næturvaktin.
Svikt på vei til norsk
Kan det tenkes at det har sviktet i adapsjonen til norsk og oversettelsen av replikker? Jeg har ikke sett den islandske originalen, men jeg har sett de tre første episodene av Nattskiftet, serien som starter på TV 2 i kveld.
Den første er ikke så aller verst. Typecastingen virker grei. Otto Jespersen er skiftleder Georg på en Statoil-stasjon ved Minnesund. John Brungot og Mads Eldøen spiller de to andre karakterene, og alle får grei introduksjon allerede i åpningsminuttene.
Konfliktene er på plass. De tre bensinstasjonsansatte drar med seg tung bagasje inn i nattelivet på skiftet. Det involverer barn, kvinner, foreldre og løse fugler i kjent cocktail.
Replikkvekslingene er svake og uten himmel over seg.
De blir en tvangstrøye for figurene som bare har én vei å gå med et slikt manus, inn i parodien på en presumptivt morsom karakter i en forviklingskomedie.
Misforståelser oppklares og forklares på minuttet, og spesielt virker Otto Jespersens replikker stive og likt noe vi har hørt før. Hans karakter raljerer på inn- og utpust slik vi har hørt Otto Jespersen gjøre som seg selv i Torsdagsklubben. Har Jespersen fått skrive disse replikkene selv? Manglene ved manuset gjør at han fremstår som en gjesteopptreden av en tidligere Otto Jespersen-figur.
Faller og faller
I episode to og tre faller serien helt igjennom. De såkalt dramatiske hendelsene og vendingene skytes inn hvert femte minutt, like ofte som det kommer biler inn på snøen foran bensinstasjonen, men det blir en salig røre og da begynner folk å falle. De tryner, går på ryggen, deiser inn i dropsstativene, går amok med brannslukningsapparater og bensinpistoler.
De sitter fast i dører, går rett på glassdører og banner. De skriker og uffer seg like entusiastisk over dette hver gang. De kjeder meg stort. De gjør meg flau.
Ikke på den måten Linn Skåber gjør meg flau med sitt drivende gode karakterspill i sine siste serier, men fordi dette er humor uten smartness og vidd. Her er det utstrakt gjenbruk av dølle klisjeer fra et par tiår før 2012 og det ser ut til å bli verre utover i Nattskiftet, som er på totalt 12 episoder.
Ikke helsvart
Alt er ikke helsvart. Tittellåten Just Another Fool av Østfoldbandet Navigators har stort hitpotensial i norsk radio. Bidraget fra Los Plantronics og de grafiske elementene i introen gir en riktig følelse av tid og sted. Serien gjør ikke det.
Den kunne vært laget på fullt alvor i både 1978, 1988 og 1998. Ikke senere.
Nattskiftet er et uekte barn av Karl & Co.
Serien med John Brungot, Otto Jespersen og Mads Eldøen består av gammeldagse klisjeer, trønderrølp, stive replikker, falling, ralling og kollisjoner med glassdører.
