BLIR DOMMERNE fremtidens reelle makthavere i Norge? Er Norge inne i en utvikling som fører vårt system nærmere det amerikanske, der politiske stridsspørsmål ofte blir definert i juridiske rammer og til slutt avgjøres av de rettslærde?
Svaret på begge spørsmål er nei, i hvert fall hvis man tolker dem bokstavelig. Det man kan si, er at det finnes en tendens i retning av rettsliggjøring. Det vil si at domstoler overtar saksområder som tidligere lå under folkevalgte beslutningsorganer.
Maktutredere, jurister og politikere har sett denne utviklingen i flere år, men temaet har ennå ikke banet seg vei fra de faglige miljøer inn i den brede samfunnsdebatten.
FRAVÆRET AV ENGASJEMENT er forståelig ut fra at det dreier seg om et tema mange vil oppfatte som både fjernt og teoretisk. Det er en sørgelig misforståelse. Som Aftenposten viste i en større artikkel i går, griper rettsliggjøringen inn i mange saker som berører nordmenns hverdagsliv.
Ett eksempel er reglene for tomtefeste. Andre saker fra de senere år dreier seg om religionsundervisning i skolen og om eiendomsrettighetene til fossefall, selve bærebjelken i norsk elektrisitetsproduksjon. I alle disse tilfellene har Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) eller EFTA-domstolen satt norske politiske vedtak til side.
Ingen av disse domstolene er av helt ny dato. EMD ble opprettet gjennom Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 1950 og gitt i mandat å tolke konvensjonens forhold til nasjonal lovgivning, EFTA-domstolen mottar på sin side saker fra overvåkingsorganet ESA, som har til oppgave å kontrollere at medlemslandene overholder EØS-avtalen.
DET ER VIKTIG å ha klart for seg at Norge ikke er påtvunget de overnasjonale domstolene eller at navnløse krefter utenfra forsøker å snikinnføre deres makt hos oss. Norske politiske organer har med åpne øyne sluttet seg til de internasjonale avtalene som domstolene henter sine fullmakter fra. Det innebærer også en risiko for at dommerne kommer frem til andre resultater enn myndigheter og opinion i Norge helst skulle ønske seg.
Denne negative siden må veies opp mot de fordeler Norge utvilsomt har av at det finnes forpliktende internasjonale avtaler. Historien har gang på gang vist at små land står svakt på egen hånd.
DET BEKYMRINGSFULLE med rettsliggjøringen er at de folkevalgtes innflytelse kommer under økende press. Det kan bre seg en holdning om at det ikke er så nøye hvem som sitter i nasjonale og lokale organer - det er jo alltid noen andre som har det siste ordet. Hvis vi kommer dit, kan valgdeltagelsen synke og rekrutteringen til politikken bli skadelidende, både når det gjelder kvalitet og kvantitet. Da er prisen blitt for høy.
Mest kommentert siste døgn