Les Anne-Helene Ose-Johansens blogg her
Debatten om å spille på seksualitet startet med Heidi Helene Sveens kronikk De som villig spiller på sex, som så ble fulgt opp av Cathrine Elnans nyhetsartikkel Tone Damli er en del av et velsmurt maskineri, som til sist er fulgt opp i en sak til dels basert på Kjetil Rolness` utsagn i innlegget Som et gufs fra et gammelt feministisk ekkokammer, men også uttalelser fra Marta Breen.
Les også Vi må ikke ta damene, men industrien, skrevet av bloggeren Magnhild Antigirl og Heidi Bøhagens innlegg En kulturell pakke.
Artiklene handler om popartister som spiller på nakenhet og sex for å få oppmerksomhet. Diskusjonen om betydningen av hud og lyst til å lytte til musikk, er gammel og mindre interessant. Selverklærte feminister synes noe annet.
Jeg er mest opptatt av andre yrkesgrupper enn dem som velger popbransjen, selv om jeg kan innrømme at jeg skjønte mindre og ble skuffet da jeg så Hanne Sørvaag (dyktig låtskriver, artist og sist sett i The Voice) i ta-meg-posisjon. Selv om det skuffer, er det likevel ingen stor overraskelse at jenter i den bransjen like gjerne kan avfotograferes for “manneblad” som for cover til sin siste skive.
Jeg er virkelig ikke interessert i kroppen til landets storting og regjering, jeg er interessert i deres kunnskap, arbeidskapasitet, gjennomføringsevne og vett og forstand!
Det som bekymrer meg er når respekterte mennesker som idrettsstjerner - med golfdronningen Suzann Pettersen som eksempel - kler av seg; når medisinstudenter viser hud for å fronte saker de tror på og når politikere på toppnivå, for eksempel Inger Lise Hansen (Krf) viser seg i undertøyet uten at det er snakk om spontan isbading.
Jeg blir forvirret: Hvorfor har de så liten tro på seg selv? Hva bunner dette behovet for å bevise at de er utstyrt med både bryster og hofter i? Da må jeg si at respekten daler ganske langt ned. Jeg er virkelig ikke interessert i kroppen til landets storting og regjering, jeg er interessert i deres kunnskap, arbeidskapasitet, gjennomføringsevne og vett og forstand!
En dame som viser fram arret etter et bryst som er fjernet på grunn av brystkreft, kan forstås som et poeng, som synliggjøring av et viktig tema. Hun viser seg ikke fram for å understreke at hun er kvinne eller for å fortelle verden at hun liker å pynte seg (forøvrig Inger Lise Hansens argument for posere i undertøy/liten kjole), hun vil fortelle noe viktig.
Det som er viktig her er å skille mellom hva som er relevant og hva som ikke er det. Hvorfor ønsker disse hud-damene å fortelle ungdom i identitetssøken at det som virkelig teller er hvordan du ser ut? Først utseendet, deretter hodet. Når ble fokuset snudd?
Dette skremmer meg. Jeg vil gjøre det jeg kan for å motvirke press på utseendet og styrking av ytre verdier. Jeg vil at vi skal holde fast ved det vi kan, ved den kroppen vi har og bry oss mer om hvordan kroppen virker enn hvordan den ser ut – iallfall når det gjelder kirurgisk manipulering av den.
Er det helt greit at politikere poserer i sexy undertøy/minikjole, eller at idrettsstjerner kler av seg og fotograferes i salgsøyemed?
Mest kommentert siste døgn