Forakten for religiøse tradisjoner

Millioner av jøder og muslimer omskjærer guttebarn. For jøder er det essensielt at omskjæringen foregår når gutten er åtte dager. Forslaget om 16-års aldersgrense er derfor det samme som å forby jødiske foreldre å følge en skikk de ser som fundamental.

Likevel er motstanden mot omskjæring av guttebarn betydelig i Norge. Vårt nye barneombud har engasjert seg. Hun er lege og argumenterer - i likhet med mange andre - med at det ikke finnes noen medisinske grunner for inngrepet. Fordi inngrepet innebærer smerte og ulempe for barnet, bør vi innføre forbud.

Men hva med en religiøs begrunnelse? Eller tradisjoner? Hvem bestemmer at slike grunner er uviktige og skal foraktes eller latterliggjøres?

Velger for barna

Selv har jeg tatt mange valg på bakgrunn av min kristne tro. Flere har involvert barna mine. De ble døpt lenge før de kunne uttrykke sin mening. Noe motvillig har de sunget i et kristent barnekor. Da minstemann var ett år, reiste vi til Sør-Amerika som misjonærer, og alle fikk en haug ekstra vaksiner. Smertene barna ble påført, var et direkte resultat av at min tro.

Jeg mener å ha gode grunner for mine valg. Men jeg er ikke i tvil om at mange er kritiske. Det har de rett til. Men de har ikke rett til å hindre meg å gjøre mine valg, heller ikke de som involverer barna mine.

Like fullt vil politikere nekte jødiske foreldre å omskjære sine guttebarn. Jeg skjønner at intensjonen kan være god. Mange mener å kjempe imot at barn utsettes for et overgrep. Men bak gode motiver er det mulig å skimte forakt for begrunnelser som bygger på religion og tradisjon. Det er urovekkende. Å mene at menneskers tro skal respekteres, betyr også å vise forståelse for at en overbevisning fører til helt konkrete valg.

Dermed argumenterer jeg ikke for en grenseløs aksept av alt som begrunnes med tro og tradisjoner. Mitt premiss er at omskjæring av guttebarn er et lite inngrep med få komplikasjoner og minimal risiko.

Det er en illusjon at alle medisinske inngrep som barn utsettes for, har en medisinsk begrunnelse. Tusenvis av barn har tannregulering primært av kosmetiske grunner. Et fødselsmerke kan fjernes fordi det er «skjemmende». Inngrepet kan være ubehagelig og innebærer en viss risiko. Det samme gjelder kirurgisk korrigering av utstående ører.

Slike inngrep aksepterer vi - selv om de er irreversible og barna har liten mulighet for å si sin mening og vurdere konsekvensene. Jeg forstår hvorfor. I vår kultur fører vårt skjønnhetsideal til at fødselsmerker eller utstående ører innebærer en ulempe for barna.

Uansett står vi overfor inngrep som begrunnes med kultur. Så hva gjør at omskjæring av guttebarn skal bedømmes helt annerledes? Skyldes det at nordmenn flest ikke respekterer de tradisjonene og den kulturen som ser på omskjæring av små gutter som selvsagt?

I så fall er forslaget om forbud fordomsfullt.