DET ER DENNE UKEN det skjer. Forskere over hele landet flyttet seg fra de lukkede rom på universiteter og høyskoler til åpent lende hvor de kan møte Kari og Ola. På en liten runde i Oslo i helgen kunne jeg observe små barn fulle av utforskertrang lage oppfinnelser de mener vil være til hjelp for oss mennesker og intet mindre enn hele jorden. Og de tegnet hvordan menneskene kan se ut om 1000 år.

Selv lærte jeg at det var Adam og Eva som introduserte «Fem om dagen», og ikke Statens ernæringsråd. Andre kunne diskutere hva som er rettferdig, med forskere som forstår seg på slikt, og jeg forsto at selv om det å overleve på jorden ikke er noen enkel sak, er det enda vanskeligere på månen.

Spredt over det ganske land strømmer nysgjerrige mennesker til forskerne som med stor entusiasme deler sin kunnskap og forteller om sin forskning. Både ved egne besøk i Oslo og ved å lese programmene fra andre deler av landet, blir jeg overbevist om at her er det høy faglig kompetanse og stor formidlingsglede- og evne.

Teater.

Utradisjonelle metoder tas i bruk når forskning formidles gjennom stand-up komikk. Molekylærbiolog Henriette C. Ertsås fremfører sin egen teaterforestilling «En elektronmikroskopisk folkefiende» hvor hun selv spiller en celle i sitt eget evolusjonsteater, og publikum får rollen som utspekulerte legemidler og bittesmå virusfolkefiender.

Forskningsdagene i regi av Norges forskningsråd så dagens lys i 1995. Folk flest visste lite om hva norske forskere drev med. Det var en virkelighet Forskningsrådet ville endre. Allerede første året var 1100 arrangementer hvor nærmere 70 forskningsinstitusjoner deltok, en suksess. Den vanlige kvinne og mann og ikke minst barn, deler forskernes nysgjerrighet og sug etter kunnskap.

Formidlere.

Suksessen har bare fortsatt, og aktivitetene øker i hele landet. Det viser at forskere kan være utmerkede formidlere til allmennheten hvis de får mulighet og selv vil. Og de burde gjøre det mye, mye mer. Formidling er en av hovedoppgavene til universitet og høyskoler. Hver enkelt forsker har en plikt til å bidra til opplysning og kunnskapsbasert viten i samfunnet, og til å synliggjøre forskning.

Likevel vegrer mange forskere seg. De foretrekker å sitte på eget kontor, publisere i vitenskapelige tidsskrifter, og diskutere sine funn med likemenn i inn- og utland. Det er viktig og nødvendig, men bør ikke være til hinder for mer allmenn formidling.

Liten gevinst.

Forskernes prioriteringer er lette å forstå så lenge det er antall vitenskapelige publikasjoner som teller når stillinger og penger skal fordeles. Fortsatt betyr formidling til et bredere publikum lite for anerkjennelse som forsker, og for muligheter til jobb og økonomiske midler. Så lenge for mange av forskningsmiljøene fortsatt er raske til å slå ned på forskere som stikker hodet ut i offentlighetens lys, er det ikke rart at mange forblir tause og usynlige. Prisen for noe annet er for høy, og gevinsten for liten. At forskerutdanningene legger liten vekt på formidling, skaper ikke forståelse for at det er viktig.

Endel forskere opplever møte med mediene som vanskelig. Der forskeren ønsker detaljer, ønsker journalisten de store linjer. Og der forskeren vil ha forbehold, vil journalisten ha tydelige svar. Møte mellom forsker og journalist er en kulturkollisjon, men kan like godt ende i fruktbart samarbeid som i konflikt. Med gjensidig respekt for hverandres roller og en passe porsjon ydmykhet fra begge parter, går det stort sett bra.

Alt er imidlertid ikke dystert. Forskere blir oftere brukt som kilder nå enn før, og papiraviser og nettets mange muligheter har gitt forskerne nye tumleplasser hvor de selv har noe mer styring på hva som kommer ut. Når rundt en av samtlige kronikker i uken som kommer på trykk i Aftenposten, er signert av forskere, viser det gode takter fra forsknings-Norge.

Ønsker mer.

Det er mange årsaker til at forskning skal formidles ut til folket. Det handler om plikten til å dele kunnskap, og om å skape større forståelse for at forskning er nødvendig, også i et lite land som Norge.

Når forskningens ansikt i for stor grad preges av sutring over for lite penger og for dårlige kår, skaper det et virkelighetsbilde som bare gjenspeiler deler av sannheten. For det drives mye god forskning i Norge, og forholdene er ikke bare dårlige. Det er mange dyktige og entusiastiske forskere i fagmiljøer som er helt på høyde med de beste internasjonalt.

Jeg ønsker så inderlig at de kommer ut av sitt sneglehus og gjør seg selv og sin forskning mer tilgjengelig for folk flest. Jeg ønsker meg litt forskningsdager hele året, og ikke bare en uke i september. Er det så mye forlangt?

Følg Anne Hafstad på twitter.com/AnneHafstad