Fortsatt vill vest på norsk sokkel

Olje og energiminister Ola Borten Moe forsvarte nylig i Aftenposten det ekstremt overopphetede aktivitetsnivået på norsk sokkel. Han startet med å vise til at oljevirksomheten var preget av en særegen internasjonal oljekonjunktur. Ja, selvfølgelig. (Ut fra et miljøperspektiv kunne man ønske at andre oljeproduserende land regulerte utvinningstempoet).

Men det finnes neppe mange motstandere av at den norske leverandørindustrien selger varer og tjenester til Mexicogolfen og Brasil.

Allerede tidlig på 1990-tallet var det en hovedstrategi i denne delen av næringen at man måtte lykkes internasjonalt, hvis man skulle overleve på sikt. Gjennom det meste av 2000-tallet har imidlertid aktivitetsnivået på norsk sokkel vært så høyt at det for manges selskapers del ikke har lønt seg å gå utenlands.

Det er for øvrig verd å merke seg at når det gjelder tildeling av nye arealer offshore har USA vært langt mer forsiktig enn Norge.

Går ikke tapt

Så følger argumentet om at ressurser går tapt, hvis man ikke utnytter infrastrukturen som er der nå. Dette argumentet er blitt brukt hver gang Olje- og energidepartementet har kommet med tiltak som har bidratt til å skru aktivitetsnivået ytterligere opp. En teknologideterministisk begrunnelse som kan virke uimotståelig for uinnvidde. Men igjen. Ja, det er ressursøkonomisk fornuftig ta mest mulig ut av eksisterende felt, som Ekofisk-feltet. Men som Åm-utvalget og andre har pekt på har det intense fokuset på leteaktivitet gjennom 2000-tallet tatt ressurser fra arbeidet med å få mest mulig ut av eksisterende felt.

Når det gjelder infrastrukturen finnes intelligente måter å redusere aktivitetsnivået, uten at det representerer noen ressurssløsing, hvis man vil. Argumentasjonen er dessuten opportunistisk. Hadde Borten Moe fått det som han ville hadde aktivitetsnivået vært enda høyere i dag, ved at et helt nytt område utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja var blitt åpnet opp.

Vi bør redusere tempoet

Borten-Moe har rett på et punkt. En køordning hvor de lønnsomme prosjektene kommer først er lite fornuftig. Dette var Øysteins Norengs argument i et Aftenpostenintervju nylig. Andre som har argumentert for en begrensing i tempoet, inkludert meg selv, har ment at det åpenbart fornuftige er å holde de store nye feltene tilbake.

Hvis en utbygging av Sverdrup-feltet skal forseres, slik det nå ser ut til, vil det skape en enda større oljenæring, som trenger stadig nye tildelinger for å opprettholde seg selv.

Om litt vil vi så på ny høre argumentet at når feltet først er der, så må alle satelitter og så videre, bygges ut. Vi vet ingen ting sikkert om oljeprisens utvikling. Vi vet derimot at oljen er en ekstremt potent ressurs som menneskeheten vil ha stor nytte av også i fremtiden.

Med Sverdrup har vi et felt som vi på ingen måte trenger bygge ut, som vil gi stor lønnsomhet på et tidspunkt hvor vi trenger både pengene og den aktiviteten en utbygging vil medføre.

Sårbare områder

Så argumentet for åpning av nytt areal i nord: Der er forskjeller mellom Lofoten, Vesterålen og Senja og de nye områdene i Barentshavet. Lofoten-området er spesielt sårbart, samtidig som seismiske undersøkelser har vist at ressursene er relativt begrenset. Norges del av den gamle gråsonen er foreløpig forbundet med stor usikkerhet. Men argumentet om at vi skal skynde oss for å unngå at Russland skal bestemme tempoet holder ikke.

Jo, Russland har i det siste inngått en rekke samarbeidsavtaler med utenlandske selskap for å forsere kartleggingen av ressurser i nord. Men alle som har forholdt seg til Shtokman-utbygingen har imidlertid erfart at russerne ikke har dårlig tid. Det skyldes at Russland, i motsetning til Norge, har hatt en langt lavere utviklingstakt regnet i forhold til landets samlede ressurser. Dermed finnes det fortsatt mye olje og gass i mer «sentrale» områder. Disse vil bygges ut før man starter med å bygge dyr infrastruktur i nord.

Det er Norge som har dårlig tid, fordi Olje- og energidepartementet med tillatelse fra tafatte politikere har tillat næringen å vokse og vokse.