Offentlig og privat samarbeid (OPS) er blitt et politisk stridstema i debatten om utbygging av offentlig infrastruktur. Slik burde det ikke være. Ellers i Europa omfavnes OPS både av sosialdemokrater og konservative. OPS er kun et verktøy for å sikre økonomisk og kvalitetsmessig forutsigbarhet.
Utbyggers ansvar
I Norge har vi gjort tre ulike veiprosjekter etter såkalt OPS-modell. I de tre forsøksprosjektene valgte man å la banker finansiere fremmedkapitalen etter samme modell som for øvrig er benyttet i et hundretall infrastrukturprosjekter i Europa og i særdeleshet i Storbritannia. Modellen innebærer minimal involvering av statsfinanser og en struktur hvor utbygger tar ansvar for bygging av veien og vedlikehold i 25–30 år. Med en OPS-modell må entreprenøren tenke langsiktig med hensyn til kvaliteten på veien fordi han har en forpliktelse til å levere en høykvalitetsvei i 25 år fremover.
Kommende reguleringer av banker under Basel II tilsier at bankene vil være forsiktige med å binde opp kapital over lang tid. Samtidig opplever forsikringsbransjen reguleringer under Solvency II som tilsier at de må øke løpetiden på sine aktiva. Bankene må holde seg til kortere løpetider og forsikringsselskapene må ta mer lang eksponering i sine investeringer.
Fordelaktige penger
Hva må så til for å få tilgang til penger fra forsikringsbransjen?
Kapitalforvaltningsmiljøene priser sin kapital basert på kredittrating av gjelden utført av de internasjonale ratinginstituttene. Kommende reguleringer tilsier at lange penger må ha svært god kredittkvalitet (A eller høyere) for at det skal utløse fordelaktig finansiering fra disse aktørene. Samtidig må prosjektene holde en lav egenkapitalandel (normalt 10–12 prosent) slik at ikke entreprenørene binder unødvendig kapital som igjen krever høy avkastning. I dette resonnementet mangler det et lag med bufferkapital, såkalt mezzaningjeld, for at gjelden skal oppnå god nok kredittrating til å frigjøre fordelaktig finansiering fra forsikringsselskapene.
I en situasjon hvor staten ikke finner ut av optimale budsjettmekanismer for å håndtere manglende infrastruktur kunne man tenke seg at staten indirekte bidro ved å fylle gapet som mezzanininvestor eller mezzaningarantist. Vi har allerede statlige institusjoner som kan håndtere dette, jeg tenker da på GIEK, Eksportkreditt Norge og Folketrygdfondet. Med minimale nye ressurser kunne disse garantere eller utstede mezzaninfinansiering til infrastrukturprosjekter. Et mezzanin-lag på 10–15 prosent utover entreprenørens egenkapital ville sikre en høy kredittrating for gjelden.
Optimal løsning
På denne måten ville infrastruktur bli finansiert langsiktig og optimalt og veiene ville bli bygget av entreprenører med sterke incentiver til å tenke kvalitet utover første vårløsning.
Mest kommentert siste døgn