Frihetsdrømmens blodige slutt

Peter Fechter brukte en time på å dø. Fortsatt er det umulig å lese om denne episoden fra den kalde krigen uten å kjenne ekkoet av raseriet, frustrasjonen og avmakten hans venner, familie og tyskere generelt må ha følt. Siden har da også Fechter vært den sterkeste representanten for Murens umenneskelighet og det offeret som er mest kjent.

Berlinmuren ble reist 13. august 1961, og hadde altså delt den krigstrette byen i et drøyt år da den 18-årige murerlærlingen tok sjansen på å flykte fra øst til vest. Klokken 14.15 hoppet han og den jevngamle vennen og kollegaen Helmut Kulbeik ut av et vindu, inn i dødssonen og klatret opp på Muren like ved Checkpoint Charlie.

Berørte verden.

Flukten skulle bare vart sekunder, men de østtyske grensevaktene skjøt mot dem. Kulbeik klarte likevel å klatre over, men Fechter ble truffet og falt tilbake i dødssonen der han skrikende blødde ihjel. Bilder av tragedien gikk verden rundt.

På østsiden ble menneskemengden raskt spredd av soldatene, på vestsiden kastet vesttyske politimenn bandasjer inn til ham, men hverken de eller de amerikanske soldatene på stedet gjorde noe mer. Da han var død, hentet østtyskerne ham tilbake, og fortvilte vestberlinerne raste mot soldatene på begge sider.

Splittet familie.

Tidligere i år ga Kulbeik sitt første intervju om flukten, og fortalte avisen Die Zeit om hvordan de hadde planlagt den i flere måneder. Muren hadde gjort at Peter Fechter hadde mistet kontakten med sine eldre søstre, Kulbeik med sin bestemor, tante og onkel.

Flukten var Kulbeiks idé, og umiddelbart etter at han kom over, ble han fraktet bort av to amerikanske soldater. Fechters skjebne leste han først om i avisen, og TV-bildene han så har han hatt med seg hele livet, forteller han.

Friheten de to drømte om havnet i skyggen av den personlige tragedien, og Kulbeiks liv ble aldri slik de to 18-åringene en gang håpet.

Selv skyld?

Roland Jahn, leder for Stasi-arkivet i Berlin, skriver i Die Welt at noe av det mest rystende med tragedien er at ikke bare soldater, men også vanlige folk i DDR mente at Fechter kunne takke seg selv. Han visste jo at det ble skutt ved grensen, og når man ikke følger reglene, må man ta konsekvensene.

Jahn er opptatt av at å lære hvordan DDR-diktaturet fungerte, bidrar til å opprettholde og utvikle vårt eget demokrati. Han minner oss om hva det betyr å være undertrykt, og trekker frem noe essensielt når han retorisk spør om man selv «er skyldig når man tar sine menneskerettigheter på alvor?»

Fechters grav ble etter Murens fall en æresgrav, stedet der han ble skutt har lenge vært et minnested, og i anledning 50-årsdagen for hans død ser det ut til at gaten ved dødsstedet, Zimmerstrasse, skal bli oppkalt etter ham.

Grensevaktene i DDR hadde ordre om å skyte for å drepe. To av dem ble i 1997 dømt for drapet på Peter Fechter.