• To personer som i Norge kan ha en sivilisert samtale kan i Sverige lett kan ende opp som bitre fiender, skriver Bjørn Stærk om svensk innvandringsdebatt. Han mener den er ekstremt polarisert.

    FOTO: NTB Scanpix

Den svenske debatten:

Frykten for Sverigedemokratene

SD er nå Sveriges tredje største parti. Den politiske bloggen Avpixlat er en av landets mest leste. Kritikerne omtaler begge som rasistiske og høyreekstreme. Men de fortsetter å vokse.

 

Svenske antirasister tegner et bilde av landet sitt som minner om Arnulf Øverlands advarsel i 1937: «Vår tid er forbi – Europa brenner!» Men vent litt med å børste støvet av rifla oldefar brukte mot Franco. For det er noe som ikke stemmer her.

Det første tegnet på at noe er galt ser vi når svenskene skal beskrive norsk politikk. Da ser vi at avstanden mellom det norske og svenske språket er større enn vi trodde. Ikke bare staver svenskene «högerextremist» med x, noe jeg støtter fullt ut, de har også gjort ordet så fleksibelt at det kan brukes om Thorbjørn Egner, slik «rasist» kan brukes om Jon Hustad og nynorsk, og «fascist» om Fremskrittspartiet.

Aftonbladet mener det er ulovlig å kalle journalistene deres for venstreekstremister

Hvor alvorlig skal vi ta det når de samme beskyldningene rettes mot Sverigedemokratene og Avpixlat? Er de ekte høyreekstreme rasister eller er de Egner-høyreekstreme og nynorsk-rasister? Manglende kjennskap til norsk politikk er bare halve fortellingen. For det er noe eget med svenske antirasister. De tror sterkere, dømmer hardere og er mer aggressive enn de norske.

Nu granskar vi skiten

I desember gikk kulturredaksjonen i avisa Aftonbladet til krig mot nettrasismen. Sammen med en advokat gjennomleste de innvandringsfiendtlige «hatsajter» som Avpixlat på jakt etter ulovlige rasistiske ytringer. Artikkelserien het «granska skiten», og de fant en del skit. Hos Realisten ble somaliere sammenlignet med skadedyr. Hos Nordfront kunne man lese at jøder har degenererte hjerner, og hos Nationell at jødene må forbys fra å delta i politikken. Fra Avpixlat fikk man vite at alle muslimske menn fornedrer kvinner.

Vel, ikke helt. Det var ikke nettstedene selv som skrev dette. Det var leserne deres, i kommentarfeltet. Nettstedenes egne skribenter holdt seg som regel på riktig side av loven.

Aftonbladet syntes ikke forskjellen var så viktig. De mener at Sverige uansett bør innføre et strengere rasismeforbud slik at også disse ytringene blir ulovlige. Det viktigste er å få stoppa skiten. Få den bort.

Aftonbladets kulturredaktør Åsa Linderborg.

FOTO: NTB scanpix

Det er litt underlig å se en storavis i et demokrati gå til kamp for å stramme inn ytringsfriheten på denne måten. Og rasisme er ikke det eneste de vil til livs. Aftonbladet mener det også er ulovlig å kalle journalistene deres for venstreekstremister. Men ta det helt med ro. Kultursjefen i Aftonbladet, Åsa Linderborg sier at hun ikke gjør dette for å begrense ytringsfriheten, men for å beskytte den. Hun er nemlig ytringsfrihetsfundamentalist.

Vent, gjenta?

Sterk islamfrykt

Antirasistene i Aftonbladets kulturredaksjon er ikke helt uten bakkekontakt. Mange av nettstedene de har gransket drives åpenbart av ekte rasister. Men de interesserer meg ikke så mye, for det er ikke de som sanker velgere og lesere i Sverige. Det er det Sverigedemokratene og Avpixlat som gjør. Jeg ønsker å forstå hvorfor. Og svaret finner jeg neppe hos Aftonbladet.

Islam er blitt en skandinavisk religion. Å gå rundt og være bitter over at det har blitt slik er ikke politikk, men nostalgi

Utenfor Sverige omtales Sverigedemokratene gjerne som et høyreradikalt parti. «Høyreradikal» er et sløvt ord som betyr lite, men det lille det betyr hjelper oss på vei: Høyreradikale kjemper med demokratiske midler. SD er altså ikke nynazister eller fascister, men et parti som tror på og bruker demokratiet.

Både Sveridemokratene og Avpixlat er sterkt innvandringskritiske og islamkritiske, i grenselandet mot kontrajihadisme. Partileder i SD Jimmie Åkesson mener at muslimer ikke ønsker å tilpasse seg den vestlige levemåten, fordi islam mangler det kristne kjærlighetsbudskapet og den kristne sekularismen. Muslimsk masseinnvandring er derfor den største trusselen mot Sverige siden Andre verdenskrig. Avpixlat er full av negative artikler om islam, små daglige drypp om alt det fryktelige muslimer foretar seg.

Jimmie Åkesson (i midten) leder Sverigedemokratene.

FOTO: NTB Scanpix

For meg blir dette en useriøs form for islamkritikk, fordi den ikke gir muslimene noen vei inn i demokratiet. Vi må forholde oss til det folket vi har. Islam har blitt en skandinavisk religion, og kommer alltid til å være det. Å gå rundt og være bitter over at det har blitt slik er ikke politikk, men nostalgi.

Med andre ord er jeg uenig med Sverigedemokratene, og leser Avpixlat med skepsis. Kanskje kunne jeg avsluttet artikkelen her, med å oppfordre Fremskrittspartiets hardeste kritikere til å være takknemlige for at de tross alt ikke er SD, og Frp-velgerne til å være takknemlige for at norske medier ikke er Aftonbladet.

Hvem ville du stemt på?

Men la oss bli i Sverige litt til. Det ligger noe mer her, men vi må grave litt for å se det. Det begynner med et spørsmål: Hvis du bodde i Sverige, med de meningene du har om innvandring, og tok med deg all den grumsete Egner-fascismen og nynorsk-rasismen din, hvilket parti ville du stemt på, og hvilke medier ville du lest?

Maduro ble utfrosset av alle unntatt to av sine venner. Jobboppdragene som fotograf smuldret bort

Mitt eget standpunkt er dette: Jeg ønsker islam velkommen til Norge, men er bekymret for islamismen som ofte vokser frem blant barna til innvandrede muslimer i Europa. Etter teorien skulle det jo vært omvendt. Jeg elsker mangfold, men det er noe som ikke fungerer med måten vi gjør innvandring på. Det henger ikke sammen økonomisk, og vi ender opp med store grupper som ikke lever sammen og ikke kjenner hverandre. Det er risikabelt. Optimistene lever i en fantasivirkelighet som de tror på når de skriver avisinnlegg, men ikke når de velger skole til barna. Den eneste løsningen jeg kan komme på er at vi bør bremse tempoet kraftig og tenke gjennom dette, til vi vet hva vi driver med.

Mye av dette er vanlige ideer i Norge. Bekymringen er sterkest i Fremskrittspartiet og i nettmiljøer som Document, men den har farget av på nær sagt alle partier og avisredaksjoner. De henger etter med noen år, det er ofte alt. Men hvis jeg bodde i Sverige, med de samme meningene, hvilket parti ville jeg stemt på? Hvis jeg publiserte avsnittet over i en svensk nettavis, hvor i debatten ville det plassere meg?

Veien til SD

Kanskje finner jeg svaret i Hera Lamppu Maduro, en annengenerasjons innvandrer i Malmö som postet to innlegg med lignende ideer på sin blogg hos Skånska Dagbladet i fjor sommer. Hun skrev at hun forstod de som blir sinte når enkelte innvandrere tyr til vold og samfunnsforakt. Kanskje er svensk innvandringspolitikk naiv? Hun skrev også at Sverigedemokratene er et demokratisk parti som ikke bør behandles som spedalske, og at det kanskje hadde vært lurt med innvandringsstopp i en periode. Samtidig advarte hun SD'ere mot hat og egoisme. Det Sverige trenger er mer medmenneskelighet, ikke mindre. Og på Seved, bydelen hun bor i, fungerer integreringen ypperlig.

Balansert og åpent, ikke sant? Svenskene var uenige. Begge blogginnleggene hennes ble slettet. Maduro ble utfrosset av alle unntatt to av sine venner. Jobboppdragene som fotograf smuldret bort. Til gjengjeld fikk hun flere nye venner i innvandrermiljøet. De var ikke så fine på det.

Nettstedet Avpixlat er sterkt innvandringskritisk.
Redningen kom fra den SD-vennlige bloggen Avpixlat, som inviterte Maduro til å bli fast spaltist. Hun takket ja. Etterhvert meldte hun seg inn i Sverigedemokratene. Siden har hun også nærmet seg Avpixlat og SD politisk, blant annet i synet på islam som en farlig voldsideologi.

Jeg leste historien om Maduro hos Document (alltid foran) for et halvt år siden. Den gjorde inntrykk. Nå tar jeg kontakt og spør om hun kan hjelpe meg å forstå. Hvorfor velger noen som skryter av integreringen i Malmö å bli sverigedemokrat og Avpixlat-spaltist?  – Hjelp oss!!!, er svaret jeg får.

Hjelp oss?

- Om du bare visste hvor mye frykt det er i Sverige. Klimaet er sykt. Jeg får ikke skrive eller fotografere i svenske medier. Jeg er blitt kastet ut av foreningen jeg var med i. Det eneste stedet jeg kan engasjere meg er SD. Svensker er livredde for de som har annerledes ideer. De blir tiet i hjel, truet og trakassert.

Maduro mener elitens kamp mot innvandringskritikerne går så langt at den truer demokratiet. Det Sverige trenger nå er en folkeavstemning. Innvandringspolitikken er for viktig til å overlate til en priviligert elite. Hun frykter at Sverige er på vei mot mer fattigdom og kriminalitet, og blir et land som forakter sin egen kultur. Samtidig tar hun avstand fra det «fanatiske islamhatet» til det svenske Tryckfrihetssällskapet, og advarer mot polarisering. Det må da gå an å snakke om dette som folk?

Forakt og hat

Det er nettop polariseringen som slår meg når jeg dykker ned i svensk innvandringsdebatt. Bitterheten og forakten. Det er oss mot dem, de gode mot de onde. Du finner en lignende assosiasjonslek i Norge også, men den bedrives av en stadig mindre relevant ytterfløy, og debatten er full av mellomposisjoner. I Sverige virker det som du må velge: SD, anti-SD - eller hold kjeft og lat som ingenting.

I sin oppsummering av «granska skiten»-kampanjen, forklarer Åsa Linderborg i Aftonbladet at det som virkelig skremmer henne ikke er anonyme netthatere, men Expressens politiske redaktør Anna Dahlberg, som «under hösten skrivit texter som börjar dra mot Sverigedemokraternas politik». Og når Karin Olsson i Expressen kritiserer artikkelserien, beskylder Linderborg henne for å «placera sig bland järnrör och nynazister». («Järnrör» spiller på et videoklipp hvor sentrale SD-politikere bevæpner seg med jernrør.)

De nye SD-velgerne tør ikke fortelle det til sine venner

Forakten glir over i hat, hatet glir over i trusler. Åsa Linderborg ble truet med voldtekt og drap. Hera Lamppu Maduro forteller at hun og andre sverigedemokrater opplever trusler og angrep. Du finner den giftige tonen over alt. Ordene speiler hverandre: Hatsajter og fulmedia, rasister og PK-elite, högerextremister og vänsterextremister. Også ideene polariseres. Det sosialliberale Centerpartiet, som kan sammenlignes med Venstre, vurderer nå å arbeide for fri innvandring til Sverige. De får støtte fra liberalisten Johan Norberg som i boken Migrationens kraft hevder at innvandring er økonomisk lønnsomt, og forøvrig hadde Sverige fri innvandring på 1800-tallet, og det gikk helt fint.

Sverige har allerede de åpneste grensene i Norden. 111 000 fikk oppholdstillatelse i 2012, opp 19 prosent fra 2011. Merit Wagers bok Inte svart eller vitt utan svart och vitt viser hvordan dette foregår i praksis. Her forteller anonyme saksbehandlere på Migrationsverket, svensk UDI, om de kaotiske forholdende de arbeider under. Ledere uten bakkekontakt som tror jobben deres er å «ivareta den globale migrasjonens muligheter». Kontrollrutiner ingen har tid til å følge. Asylsøkere som lyver og forsinker saksbehandlingen. Et vanlig triks er å sende foreldreløse mindreårige i forveien. Når de har fått opphold, oppdager de at de har foreldre allikevel, som så kommer på familiegjenforening. Dette er fortellingene asylantforkjemperne aldri snakker om.

Bidragsyterne til boken er tilhengere av asylinstituttet. Det er bare at de nesten aldri møter den typen flyktninger det er ment å hjelpe.

Ingen mellomposisjoner

Wager er ingen SD-tilhenger, men hun legger skylden for veksten deres på etablerte partier og medier som ikke tar problemene på alvor. En artikkelserie på Avpixlat bekrefter dette. Her forteller velgere som lenge følte seg hjemme i liberale og sosialdemokratiske partier hvorfor de nå har gått over til SD. De skriver balansert og gjennomtenkt. Dette er ikke rasister, men normale svensker som har kommet fram til at innvandringen er uholdbar, og at SD er det eneste partiet som tar dette alvorlig.

Den samme sjokkerende opplysningen går igjen i mange av fortellingene: De nye SD-velgerne tør ikke fortelle det til sine venner. Hera Lamppu Maduro sier det samme: Svenskene er livredde.

Er det virkelig så ille? Finnes det ingen mellomposisjoner? Frøy Gudbrandsen skriver i BT at det foregår en innvandringsdebatt i de etablerte mediene også, men på andre premisser enn i Norge og Danmark. Det er ikke innvandringskritikerne som setter dagsorden. Man diskuterer integreringen, men sjelden tempoet.

Aftonbladets kampanje mot rasisme på nett.
Bekymrete velgere får lite oppmuntring fra den etablerte høyresiden. Borgerlige kommentatorer er enten innvandringsliberale eller forsiktig kritiske til enkelte aspekter av innvandringen.  Moderaterna har ledet regjeringen siden 2006. I samme periode har innvandringen satt nye rekorder år etter år. Det finnes en moderat lokalpolitiker i Växjö som mener flyktningepolitikken har gått over styr, og før helgen varslet den moderate Migrationsministeren at det kanskje er på tide å minske innvandringen litt. Men nøkkelen til å forstå svensk innvandringsdebatt er at velgerne har tre alternativer: Du kan stemme på partiene som står bak Nordens åpneste grenser. Du kan stemme på de som vil åpne dem enda mer. Eller du kan stemme på Sverigedemokratene.

Kanskje ville jeg selv gått den samme veien hvis jeg hadde bodd i Sverige. Jeg ville iallefall vurdert det. Andre nordmenn vil nok foretrekke det andre ytterpunktet. Heller for naivt enn for strengt. Paradokset er dermed at to personer som i Norge kan ha en sivilisert samtale i Sverige lett kan ende opp som bitre fiender. PK-pöbel eller rasist? Velg side – eller vær feig og hold kjeft.

På de ferskeste meningsmålingene har SD mellom 9 prosent og 14 prosent oppslutning.

Les også av Bjørn Stærk:

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Flere bilder

Bjørn Stærk FOTO: Thomas Sirland

Mest lest meninger

Et kanonbra telt

Skal du bare bruke ett telt innendørs i år, bør du prøve dette.

Innenfor husets fire vegger

Hvis vi slo voksne slik vi slår barn i Storbitannia, ville vi blitt fengslet. Men som foreldre klamrer vi oss til våre gamle rettigheter - og vi har ikke tenkt å slutte.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer