Gårdsbruk i drift

Det er politisk enighet om at vi skal ha økt landbruksproduksjon, et blomstrende kulturlandskap med biologisk mangfold og levende bygder over hele landet, slik det nylig slått fast i Melding til Stortinget 9 (2011-2012) om landbrukspolitikken.

Det norske kulturlandskapet er usedvanlig rikt og variert, men det er en stor utfordring å ta vare på denne naturvariasjonen. Arbeid med å utvikle et fremtidsrettet og attraktivt kulturlandskap må derfor trekkes inn i de videre diskusjonene om bøndenes inntekter. Årets jordbruksoppgjør gikk som det gikk, men ved neste korsvei må kulturlandskapsinteressene også komme på banen.

Bruk og vern

Jordbruket har en 5000 år lang historie i Norge, og frem til industrialiseringen for ca. 150 år siden, var endringene forholdsvis langsomme og preget av utnyttingen av lokale ressurser. Ved innføringen av kunstgjødsel og maskiner ble endringene sterkere og raskere. Men i mange landsdeler holdt et tradisjonelt jordbruk seg frem til etter siste krig, og jordbruksdriften var basert på en balanse mellom bruk og vern av naturressursene.

Egne kulturmarkstyper Det ble hentet næringsstoffer fra slåttemarkene i utmarka og fra beitemarkene ved gården. Åkrene ble tilført gjødsel fra husdyra. Denne transporten av næringsstoffer fra utmark til innmark skapte egne kulturmarkstyper, med karakteristiske utforminger av plante- og dyreliv. Som følge av de store endringene i jordbruksdriften, er alle naturtyper som er betinget av tradisjonell drift i sterk tilbakegang. Slåtte- og beitemarker og kystlynghei er eksempler på naturtyper som er truet, sammen med en rekke arter av planter og dyr.

Økologisk balanse

Det er enorm forskjell fra beitehagene på Sørlandet til utmarksbeitene i Finnmark, og nesten like stor variasjon fra lågland til fjell, og fra vest til øst. Lokalt varierer naturtypene i geologi, klima og driftstype, men alltid i økologisk balanse. Det har til alle tider foregått endringer i naturtypene i kulturlandskapet, og det er ikke mulig å «fryse» en bestemt fase. Og det er heller ikke aktuelt å ta vare på nøyaktig slik de var ved de mer enn 50 000 setrene eller de mange slåtteteigene og beitehagene. Men innen noen utvalgte områder er det aktuelt å skjøtte viktige kulturmarkstyper mest mulig likt med tidligere tider.

Det foregår i våre dager en omfattende kartlegging av utvalgte og naturtyper og prioriterte arter som er trua og det er satt i gang restaurering og skjøtsel i noen utvalgte områder. For å dekke den viktigste naturvariasjonen i vårt mangslungne land, er det nødvendig med god kunnskap om naturtypenes variasjon, utbredelse og tidligere bruk. Her har naturforskningen en stor utfordring.

Gårdsbruk i drift

Med unntak av små forsøksområder, er det bøndene som må skjøtte arealene. Kulturlandskapet kan bare tas vare på gjennom gårdsbruk i drift. Og det må etableres et langt sterkere samarbeid mellom landbruks- og miljøvernmyndighetene der bøndene mer aktivt trekkes inn i arbeidet med utformingen av det norske kulturlandskapet. Forutsigbare og langsiktige driftsavtaler må være med på å sikre gårdsbrukernes inntekter. Et bærekraftig norsk landbruk er helt avhengige av at bonden får betalt for jobben sin.

Ved behandlingen av meldingen om ny landbrukspolitikk, ble det vedtatt et mål om en produksjonsøkning av norskproduserte matvarer som minst tilsvarer økningen i landets folketall, det vil si 20 prosent på 20 år. Tilsvarende konkrete målsettinger er dessverre ikke formulert når det gjelder kulturlandskapet, og det faglige arbeidet med å utvikle slike konkrete mål for bevaring av kulturlandskapet bør igangsettes umiddelbart.