SUR VINTERVIND BLÅSER over Den himmelske freds plass i Beijing, men soldatene foran inngangen til formann Maos minnehall later som ingenting. Stive og alvorlige, med frosne kinn og skinnluene langt ned i ansiktet, passer de på at køen beveger slik den skal. Bak dem, i minnehallens kjølige dyp, sover den balsamerte Mao på 29. året.Det var ikke slik han ville ligge. Så tidlig som i 1956 fattet politbyrået, på Maos initiativ, et vedtak om at medlemmene skulle la seg kremere etter sin død. Like i forveien hadde Nikita Krusjtsjov holdt sitt oppgjør med Stalin-kulten, og Mao ønsket ikke å bli stemplet som en sinke. "Jeg husker det så godt. Formann Mao var den første som undertegnet løftet," skriver formannens livlege, Li Zhisui, i sin mursteinstykke bok.

Vanskelig vedlikehold.

Årene gikk, og 9. september 1976 trakk formannen sitt siste sukk. Men i stedet for å gi ham en grav, reiste etterfølgerne et mausoleum i beste keiserlige stil, og midt i kunstverket la de en av historiens største forbrytere.Å vedlikeholde et lik, er slett ikke lett, og i Kina ble oppgaven vanskeliggjort av den bitre striden som den gang raste i partiets øverste ledelse. Noen krevde at Mao måtte bevares for evigheten, mens andre viste til vedtaket fra 1956. På sidelinjen, som lamslåtte tilskuere, sto flokken av urolige balsameringseksperter. Da de endelig slapp til, hadde forfallet kommet vel langt, og Li Zhizui gir oss en levende skildring av hvordan de pumpet liket med altfor mye formalin. "Til slutt så han ut som en ball."

Hvor lenge?

Siden den gang har formann Mao, for å si det litt forkjært, aldri vært seg selv. Og nå, tre år før de olympiske leker i Beijing, spør mange kinesiske intellektuelle: Hvor lenge skal han ligge der? Hva med å gi kineserne, ja hele menneskeheten, en før-olympisk gave og gravlegge ham for godt? Hva med å rive det kasseaktige mausoleet, slik at det blir mulig å tømme brystkassen for gammel luft og tenke i nye baner? Liu Xiaobo, som på 1980-tallet hadde et kort opphold ved Universitetet i Oslo, heiste opprørsfanen allerede for to år siden. Sammen med fem andre skrev han et opprop: "Vi ønsker så visst ikke å se det olympiske flagget vaie i en hovedstad hvor en lik blir dyrket!" Liu & Co. foreslo at Mao burde gravlegges i Shaoshan, i landsbyen hvor han ble født en desemberdag i 1893. Og hvorfor ikke? Graven står der allerede, bare liket mangler.

Alternativet.

Det finnes et alternativ til Shaoshan. Femten kilometer sør for Den himmelske freds plass, i et vakkert fjellområde, ligger Babaoshan æreskirkegård. Mange store menn ligger der allerede. I disse dager er det tretti år siden Maos nære medarbeider, statsminister Zhou Enlai, ble stedt til hvile på den skogbevokste gravlunden. "Det er et vakkert sted, hvor de eviggrønne trærne formidler en sjelden ro," skriver Yu Jie, en annen intellektuell, som visstnok har vært der.Selv har jeg aldri besøkt Babaoshan. Gravlunden er stengt for "utenforstående", til og med for vanlige kinesere. Men i 1996 svingte jeg innom i Shaoshan, hvor jeg møtte Tang Ruiren, en gammel kvinne med skarp røst. I årevis hadde hun arbeidet for å få Mao "hjem", og kvikk som hun var, siterte hun et gammelt ordtak: "Som ung kan du reise så mye du vil, men som gammel bør du vende tilbake til hjemlandsbyen."Det er jeg helt enig i.