- Jeg kunne gangetabellen da jeg begynte på skolen, men det tok tid før jeg lærte å lese. I andre klasse knekket jeg koden. Jeg så bilder der andre så bokstaver. I dag bruker jeg enkle ord og setninger. Vanskelige ord blir bare tull, både skriftlig og muntlig, sier Gunn Ovesen. Hun er administrerende direktør i Innovasjon Norge og leder for nesten 800 ansatte verden over. Gunn Ovesen er en av våre mest profilerte kvinnelige ledere og en av mange med dysleksi. Det har aldri satt en stopper for henne når det gjelder utdannelse eller karrière. Men den munnrappe lederen fra Troms advarer mot å ta enkelt på et så alvorlig problem som dysleksi kan være for mange. - Jeg er ikke av dem som har størst problemer. Jeg har klart meg bra. For mange er dysleksi et svært alvorlig problem, særlig for folk på min alder som ikke fikk hjelp. I dag får de fleste barn hjelp. Den teknologiske utviklingen åpner for nye muligheter til å komme rundt dette. På skolen var jeg flink i matte og realfag, og hjemme var det mye aviser, vi ble lest for og kunnskapsnivået var høyt. Det tror jeg var viktig for meg for jeg ble aldri betraktet som dum, slik mange dyslektikere kan oppleve, sier Ovesen.Hun studerte ved NTH, nå NTNU, ble sivilingeniør og gjorde lynkarrière i norsk næringsliv. Det var først i studietiden at hun ble klar over at hun hadde dysleksi. En av professorene hadde rettet en av hennes mange oppgaver og sa: - Du må være dyslektiker, du, Gunn. - Jeg visste ikke hva han snakket om, men da jeg leste om dysleksi, falt brikkene på plass, sier Ovesen.

Én av fire

Mange har spurt seg hvor stort lese- og skriveproblemet i Norge egentlig er. I en undersøkelse Egil Gabrielsen ved Lesesenteret i Stavanger gjorde i 2005, er tallenes tale klare. Andelen med lese- og skrivevansker i ulike grupper er: * 20 prosent av alle mellom 16 og 20 år.* 23 prosent av alle yrkesaktive.* 40 prosent av alle med status som arbeidssøkende.* 43 prosent av ikke-vestlige innvandrere.* Halvparten av alle på ulike trygdeordninger. * 53 prosent av hjemmeværende.

Skvises ut.

- Det er et stort problem i arbeidslivet. Når kravene til lesing og skriving øker, så blir problemet større. Lesekunnskapene er dårlige, og vi ser at dysleksi faktisk er en sosial utstøtingsmekanisme, sier generalsekretær Marianne Grønner i Dysleksiforbundet.- Hva mener du med det?- Dette betyr at dyslektikere til en viss grad skyves ut av arbeidsmarkedet. De har både problemer med å komme inn og problemer med å bli værende i arbeid. Dermed går norsk arbeidsliv glipp av mye ressurser og flinke folk. De er jo ikke analfabeter. Dette har ingenting med evner å gjøre, sier Grønner. Gunn Ovesen er et godt eksempel på at det ikke er evnene det skorter på når man har dysleksi, samtidig som hun erkjenner at hun har vært heldig. Hun har lært seg en rekke knep i jobbsammenheng, som fungerer helt utmerket selv for en toppleder som er mye ute blant andre ledere både i Norge og andre land. Hun er en ettertraktet foredragsholder, og tror selv det kanskje til og med er en fordel å ha dysleksi.

Positiv livsholdning

- Jeg bruker enkle ord og enkle setninger. Jeg er så tabloid at jeg burde jobbet i VG, sier Ovesen, og ler den karakteristiske latteren som runger gjennom lokalet i toppetasjen hos Innovasjon Norge. Hun understreker at budskapet blir enkelt og tydelig når språket er enkelt. - Dessuten må jeg forberede meg godt. Jeg leser, leser og leser manus i forkant. Og så er det ingen som skriver så korte referat som meg. Det har sine fordeler, smiler hun, samtidig som hun advarer mot å flørte med at man har dysleksi. - Mange vil spørre seg om det ikke er nettopp det du gjør. Det må da oppleves som et problem for en toppleder å ikke kunne skrive eller lese særlig godt?- Jeg har hatt dårlig selvtillit, men man må finne løsninger på problemene. Jeg er bevisst på hva jeg er god på. Alle er gode på noe. Jeg er klønete på språk, men jeg er god på mange andre ting. Det handler om livsholdning. Jeg kan ikke være opptatt av det jeg ikke er eller ikke kan.